Handlingen er ikke all verden: Sviktende kommunikasjon og innestengte problemer hos et knippe middelklassenordmenn. Her er det ikke mye livsglede, verken hos journalisten, krigsveteranen eller slagpasienten. Forfatteren er flink å skape romanfigurer jeg tror på, men det stopper litt der. Hadde blitt en bedre bok om figurene var mer i bevegelse mot noe, eller var poenget å vise hvor lite livene våre faktisk beveger seg?
Sist sett
