Alt du nevner, kunne jeg skrevet selv – så det er også grunner til at jeg liker boken! Liker måten Bulgakov skriver på, jeg synes han er morsom. Liker veldig godt andre av hans bøker/historier også. Elementet av magisk realisme og det fantastiske falt jeg også for (og det må man kanskje for å like boken?), koste meg stort med Moskva-delen. Og jeg synes Behemot er festlig. :)
Jerusalem-delen leser jeg rett og slett som Mesterens roman, og Mesteren har, eller burde ha, frihet til å skrive det han vil (Bulgakov også!), selv om det ikke er i tråd med det rådende synet på hva litteratur skal være. Jeg har ikke særlig kjennskap til evangeliene, så i denne delen går jeg antakeligvis glipp av en del. Men det kunne vært interessant å gå nærmere inn i den delen også.
Det jeg sitter igjen med, er en mørk og stormfull fortelling om Pontius Pilatus (med dunkende migrene) som blir besatt av tanken på hva han gjorde eller ikke gjorde, og som angrer på at han ikke slapp Jesus fri, selv om det ville fått negative følger for ham selv. Så nå sitter han i måneskinnet på balkongen med hunden ved sin side og ønsker alt ugjort og at han kunne få en ny mulighet til å gjøre det han egentlig hele tiden innerst inne følte var riktig. Ikke så vanskelig å identifisere seg med den følelsen, verken nå eller på Bulgakovs tid ...
Jeg liker også at boken er mystisk, at den har mange rom og åpner opp for mange mulige tolkninger. For meg er den spennende, og jeg liker at jeg ikke forstår alt og får alt forklart.
Viser 2 svar.
Så spennende - flott skrevet - du griper stemningen i Jerusalem-kapitlene godt;) Jeg er ikke noen spesialist på evangeliene jeg heller, men jeg kjenner misliker at de kristendommen/kirka/religioner generelt har tatt hevd på sannheten - forskjellige sannheter, men likefullt noe de selv både mener og skal ha andre til å mene. Nettopp derfor synes jeg det er så festlig at Jesus er frustrert over Matteus som skriver ned alt han sier, men som misforstått det hele.
Det leder meg over til det jeg på mange måter synes er essensen av romanen - sannheten. Hva er den? Den kastes opp og testes på mange måter. For eksempel evangeliene/bibelen. Det samme skjer i jo i åpningssekvensen der Woland har en høyst underholdnende samtale med Berlioz og Bezdomnyj (Hjemløs). Woland kjenner sannheten og synes det er artig å utfordre disse dogmatikerne i deres overbevisning.
På samme måte som han jo i aller høyeste grad tester sanheten om at det sosialistiske/kommunistiske eksperimentet, Sovjetunionen, virkelig har gjort folk mer ærlig, mindre grådige og korrupte - ja, til bedre mennesker. Vi kjenner de hysterisk artige svarene på det.
Jeg synes han tester og utfordrer sannheten om vårt syn på djevelen - er han virkelig en ond kraft eller er han bare ute etter å finne sannhetet, teste mennesker. Artig i så måte epigrafen fra Goethes Faust - når Mefistofeles svarer på spørmål om hvem han er: "Jeg er en del av kraft som har fått det lodd å ville ondt, men virke godt." (og ja, jeg har sjekket bokhyllene dine og har sett at du også har lest Goethes Faust;) Jeg synes Bulgakov selv tester og utfordrer sannheten i denne romanen - på mange måter, og det er også noe av det jeg liker godt - både med denne romanen og også andre verker av Bulgakov.
Veldig interessant!Gøy å få nye innfallsvinkler til romanen, takk! Jeg synes også det er morsomt at Jesus sier at han ikke har sagt noe av det Matteus har skrevet, så han ble forferdet da han så det. Woland er ikke lett å bli klok på. Han er blant annet opptatt av Mesterens roman, at han skal skrive den ferdig (eller bare skrive, følge drømmer og være inspirert), og han tryller frem manuskriptet som Mesteren har brent (og sier "manuskripter brenner ikke"). Så han kan nesten være skaperkraft også, i tillegg til mange andre ting. Jeg er ikke blitt klok på Woland. :)