http://kathleen-bean.blogspot.com
Allerede før jeg begynte på Grand Mal hadde jeg opplevd åpningsnovella 'Ønske' flere ganger. Først inni en anmeldelse jeg leste, for den var kort nok til det, som alle novellene i denne samlinga er, og den andre gangen hørte jeg den høytopplest av Linda Boström Knausgård selv. Det er en sterk tekst, men jeg klarer ikke å tro på at forfatteren skrev den før Karl-Ove Knausgård ble superkjendis. Selv om hun sa så under litteraturfestivalen i Lillehammer (det var der jeg hørte på henne). Likevel prøver jeg å tro på det, og da tenker jeg ikke på det som om jeg-et i teksten snakker til en mengde observatører, tittere som jeg-et aldri har bedt om, men som om jeg-et tiltaler en psykisk lidelse, kanskje angst, kanskje depresjon, men også det, må jeg innrømme, er jo farget av at jeg har lest Min kamp. Jeg klarer rett og slett ikke å løsrive denne teksten, men heldigvis er ikke det tilfellet med resten av boka, kanskje med untak av sluttnovella, 'Den du frykter', som på mange måter minner om 'Ønske', i at den tiltaler noe direkte, er bestemmende, insisterende, det er ikke snakk om at den tiltalte skal si noe annet, tiltaleren kommer med en ordre, ikke en formaning, selv om den formanende stemmen i 'Den du frykter' er omsorgsfull mot den den henvender seg til i motsetning til stemmen i 'Ønske'. I tillegg klarer jeg heller ikke å la være å tenke på noe jeg har lest i Min kamp når jeg leser 'Den du frykter', selv om det ikke er like påtrengende i denne novella som i åpningsnovella. Jeg må også forøvrig nevne at da jeg hadde lest ferdig sluttnovella (og dermed hele Grand Mal), bladde jeg straks tilbake og leste den på nytt, for også den, som 'Ønske', er en sterk tekst, om en mor som snakker til barnet sitt. Den gjorde et inntrykk på meg, og i skrivende stund ønsker jeg å lese den enda en gang før jeg leverer boka fra meg.
Alle novellene ernjevnt over selvstendige, samtidig er det som om de sammen sier noe mer. Noe overordnet. Og blant disse har jeg selvføleglig mine favoritter. To av disse novellene er 'Babycall' og 'Usett landskap.' 'Babycall' fikk meg til å tenke på den svenske filmen med samme navn, selv om jeg ikke har sett den (det er en filmtrailer, som må ha gått før en film på kino, som har satt seg fast i hodet mitt), og slutten på novella fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg (men på en annen måte enn man ville blitt av en skrekkfilm/thriller). 'Usett landskap' handler om et tilfeldig møte på et tog. Den åpner med at noen på toget er dritirriterende mens noen sitter og tenker på at de burde si noe, si noe om at denne personen som gjør irriterende ting burde slutte, av hensyn til andre, men så tør denne noen ikke. Jeg tenkte med en viss irritasjon på en togtur jeg selv tok nå i våres, hvor det var en fyr som hørte på sanger på mobilen, ikke i ørepropper, men høyt. Sangene kom ut fra mobilen liksom, til alle ørene i vogna (og ikke nok med det, men det var de to samme sangene flere ganger). Sånn går det ikke ann å være, og derfor burde det ha vært helt naturlig å si ifra: Hei, kan du skru av, det er irriterende for oss andre. Hvorfor gjorde jeg ikke det? Hvorfor gjorde ingen det før det hadde gått en stund og det kom inn en passasjer som ikke godtok det med en gang? Han kom inn på toget, fant setet sitt, plasserte bagasjen, satte seg ned, reiste seg opp øyeblikkelig rett etterpå og gikk bort til fyren med musikken og ba han skru av, takk. Det tok mindre enn fem minutter. Mens alle vi andre bare satt der. For en tafatthet! Jeg irriterte meg jo, jeg ville ikke høre på denne musikken, hvorfor sa jeg ikke noe? For jeg tenkte noe av det samme som personen i 'Usett landskap.' Jeg lover forresten at fra nå av skal jeg bli en klager, i steden for å gremmes for meg selv skal jeg si tydelig i fra når noen er irriterende, eller når noe ikke er som det skal være, for eksempel et produkt som bare er halvveis og ikke det det egentlig skal være. For eksempel som den gangen jeg klagde på en såkalt strawberry daquiri som ikke egentlig var en strawberry daquiri, for det var jo ingen jordbær i den, men en sirup med jordbærsmak. Det var faktisk ikke det jeg ba om. Jeg ba jo om en strawberry daquiri. En annen gang gikk jeg inn i på en kafé og skulle ha en smoothie. Det jeg fikk var en slush med appelsinsmak, og definitivt søta med sukker. Det er jo som å be om bank og få et klyp i armen i stedet. Eller som å be om ekstra lett melk og få kulturmelk. Man kunne kanskje si melk er melk, drink er drink, fruktdrikk er fruktdrikk og vold er vold, men det er ikke så enkelt. Mennesker er mennesker, vi vil gjerne det skal være det, men nei, noen er hvite, noen er svarte, noen er katolikker, noen er muslimer, noen er mormonere, noen er amerikanere, noen er grønlendere, noen er kortvokste, noen er dumme osv. Så vanskelig er det.
Og noen har forfatterkjærester, mens noen ikke har det. Noen kjærester skriver bøker sammen, Lars Keppler, krimforfatteren som ikke er en krimforfatter, men et krimforfatterpars pseudonym. Slik ble de mangemillionærer. Noen forfatterpar skriver ikke bøker sammen, men den ene om den andre. Noen forfattere gjør ikke det, men er nødt til å si at nei, det er faktisk ikke det de gjør, når noen spør, og kanskje er vi lei av det, tenker det burde ikke være sånn, men av og til er det umulig å la være. Når det er sagt, mener jeg at Grand Mal er verdt seg selv.
Sist sett
