Ei ung jente tar sitt eget liv. Tilbake sitter en familie med en stor sorg og mange spørsmål. Når faren hennes skriver ei bok om sin døde datter er det klart at dette blir personlig. Personlig og vondt. Derfor er det fint at Ballo har dedikert boka til sin yngste datter, og også skriver i starten av boka at en gang når denne lille jenta er stor nok til å spørre hvem Kaja var, er dette svaret han vil gi. Å anmelde en slik beretning føles feil. Dette er en privat historie. Grunnen til at boken likevel er verdt å lese for flere er at han skriver godt, og ingen av oss kan vite hvor lenge vi har de vi er glade i hos oss. Jeg undrer meg litt over at scientologikirken ikke er stilt til ansvar, anmeldt eller rettsforfulgt på noen måte. Dette tas heller ikke opp i boka.
Sist sett
