Mørkt, realistisk, vondt og vakkert er noen av de adjektivene jeg vil bruke til å beskrive "Sammen skal vi holde himmelen", debutromanen til Ellen Fjestad. Boken handler om en 17 åring og en 19 åring som forelsker seg, hodestups.
Mitt sammendrag av historien Luka og Gard føres sammen av en motorsykkelulykke. I tiden etterpå tilbringer de mye tid sammen, Luka og Gard har begge hatt en vanskelig oppvekst og de evner begge å se hva den andre virkelig er god for. Det er intenst på godt og vondt, det utvikler seg følelser mellom de to, men hvor mye lykke kan et hjerte egentlig tåle?
Ekte Jeg tenker Romeo og Juliet, jeg tenker Brittany og Alex, jeg tenker West-Side Story og allikevel ikke, Luka og Gard er noe helt for seg selv! De er ekte tenåringer, de er representative for alle de som engang har følt seg litt utenfor, de som ikke har trodd på seg selv.
Enkelt språk Språket Ellen Fjestad benytter i romanen er enkelt, her pyntes det ikke på noe. Det er kanskje også derfor det er så slagkraftig? Fjestad mesterer å skape vakre og dype setninger uten å bruke store, svulstige ord. Her er det setninger som man virkelig kjenner langt ned i magen. Skal jeg klage på noe må det bli det kan bli litt vel mange korte setninger til tider, men det virker som dette er et veldig bevisst valgt språkligvirkemiddel fra forfatterens side.
Et sjokk Mot slutten av romanen sjokkerer Ellen Fjestad, her har hun lagt inn en skarp sving i veien som jeg virkelig aldri så komme. En stund lurte jeg veldig på om jeg taklet å lese videre, dette var jo bare helt uvirkelig, galskap fra ende til annen. Jeg tenkte umiddelbart til diverse religiøse sekter, lurer på om flere vil dra det dithen? Men så kan jo også forelskede tenåringer(eller voksne for den saksskyld bli blendet av kjærligheten). Jeg la fra meg tvilen og fortsatte, heldigvis. Historien var så god, gripende.
Slutten Samboeren min snakket til meg da jeg var på siste side, jeg svarte "Ikke snakk til meg nå, jeg er på siste side og nå MÅ jeg gråte litt". Da siden var lest satt jeg igjen som et spørsmålstegn, ikke fordi slutten var vanskelig å forstå, men fordi jeg tok meg i å undre om det var noe jeg hadde gått glipp av mellom linjene i historien. Jeg fikk lyst til å spole tilbake og studere historien mer inngående, jeg må lese boken om igjen og lete etter spor som støtter opp om min tolkning av de siste siden. Det kan hende min oppfatning av historien vil være anderledes nå som jeg vet hvordan det hele ender.
Nå er jeg utrolig spent på hvor Ellen Fjestad velger å ta Luka-trilogien videre. Veien ligger åpen og det er mange stier man kan velge å følge herfra.
Anbefales!
Boken får nesten full pott på min karakterskala.
Sist sett
