Det gror godt i litteraturen fra Hedmark!
I 2003 debuterte Sigmund Løvåsen med romanen Nyryddinga. Boken høstet gode kritikker og han ble tildelt Tarjei Vesaas debutantpris og P2 lytternes romanpris. I 2004 skrev han teaterstykket Daga som turnerte hovedsakelig i Hedmark, men som også gjestet hovedstaden. Teaterstykket har senere kommet ut i bokform på forlaget Det norske Samlaget.
I år har Løvåsen kommet med sin tredje bok. Den har fått tittelen Brakk og er en uavhengig oppfølger til Nyryddinga. I Nyryddinga traff vi den ti år gamle Geir, som med sine barneøyne så på verden rundt seg. Han bor på en gård sammen med sine foreldre og en lillebror. Familien driver med saueavl og Geir drømmer om å selv lage en nyrydding. Men ikke alle drømmer går i oppfyllelse. Det sørgelige som skygger for det ellers varme og humoristiske i Nyryddinga omkring farens sykdom blir rammen for Brakk. Faren er død og gårdsbruket er solgt. Moren og broren har flyttet ned til sentrum av bygda. Geir har selv et værelse i leiligheten, men velger i sitt siste år på snekkerlinja å starte med saueavl på leid jord ved barndomshjemmet sitt.
Livet er på tverke
Romanen starter med en dramatisk lamming. Lammet får navnet Tverken etter å ha kommet ut litt på tverke. Livet er også på tverke for Geir som har mistet både sin far og sitt kjære barndomshjem. Han forsøker så godt han kan å gå i farens fotspor som sauebonde. Det er ingen lett oppgave han har tatt på seg og han føler seg mange ganger et nummer for liten. Slitet blir en form for sorgarbeid for Geir. Sigmund Løvåsen tar seg god tid til å beskrive de utfordringene som Geir står ovenfor. Alt er så godt beskrevet at det ikke hersker noen tvil om at han kan det han skriver om. Vi blir kjent med lamming, beite, klipping og slakt. Et år, fire årstider og livets fire faser. Livets opp og nedturer vises gjennom sauens vei opp i fjellet for sommerbeite for å gjøre seg feite. Høsten kommer og de blir geleidet ned til fjøset for klipping av ull før slaktebilen henter dem. Samtidig som sauene sover ufrivillig sammen med bjørn i løpet av sommeren, så går gårdsarbeidet sin gang. Geir står i blant annet med pløying, såing, harving, tromling, steinplukking, inngjerding og snekring, Vi kan nærmest føle med Geir i hans venting på at gresset skal gro seg til og bli til fór for sine dyr. De nære beskrivelsene gjør at vi nesten kan kjenne lukten av både fjøs og av svette etter hardt gårdsarbeid.
En vakker sang om landsbygda
Fortellerstemmen til Sigmund Løvåsen er varm og god. Med stilsikre grep leder han oss gjennom et landskap han kjenner godt. Løvåsen er fra Trysil og har valgt å skrive på nynorsk ettersom det ligger nærmere hans dialekt. Med sitt nøkterne, men dog poetisk språk, kan han sammenlignes blant annet med Tarjei Vesaas, Kristoffer Uppdal, Sigurd Hoel og Olav Dunn. Tematisk er han også beslektet med de mer moderne forfatterne Per Petterson og Jonnny Halberg. Allerhelst er Løvåsen best på være seg selv og dette kommer best fram når han veksler mellom nåtid og fortid. Han skifter mellom Geirs minner fra barndommen, mens hans far ennå lever og til det som er romanens nåtid, noen år etter farens død. Han gjør dette med glidende og glitrende overganger.
Romanen Brakk er en ode til landbruket. En moldmunter sang om bonden. En perle av en roman om livet på landsbygda, langt fra det urbane liv med eksos og bilståk. Enkelte partier er så gode at en litteraturelsker kjenner at han får gode ilinger langs skulderbladene. Man tenker at takk og lov så har vi Sigmund Løvåsen som kan fortelle oss historier som varmer i et ellers kaldt samfunn. Jeg rekker en takk til herr Løvåsen og gir ham ”Ei nos mot kjaken som takk.” (s.157).
Anmeldt av Fred Uno A. Huvenes, for HK-nytt.
Sist sett
