Bokelskere.no

Eg berre lurer på korleis folk tenker om dette. Eg har veldig ofte problem med endigar, i den typen at eg omtrent alltid misliker endingane på bøker. Sjølv når eg les bøker eg tykkjer er kjempe bra, så er det ofte at eg ikkje liker slutten. På favorittbøkene mine er det akkurat det same. Er det fleire som har dette "problemet"?

Slutten har faktisk stor betydning - glemmer aldri slutten på "Sort messe", dette er prakteksempel på en fantastisk slutt. Løsningen gis, alt forklares - og så...... Jeg tror betydningen av slutten bestemmer totalopplevelsen av boken, så en tam eller rotete slutt kan ødelegge en ellers grei bok. Må også få ta med slutten på "Den uendelige histore" som ekesmpel på nok en praktfull slutt. Fler? Jeg kommer ikke på noen skrekkeksempler på dårlig slutt,så dette betyr nok at det er de gode leseopplevelsene som huskes.

Om slutten er dårlig på en bok jeg liker kjempegodt så vil jeg ikke mislike boka av den grunn. Men helhetsinntrykket blir kanskje litt redusert. f.eks. fra fantastisk bra til bra.

Det ramler inn i hodet at da jeg hadde lest Elskede Paoona av Karin Fossum, lurte jeg veldig....
Også La Peregrina av Samartin var ganske merkelig....
Ellers er det vel bare å bruke fantasi og drømme, kanskje..?

Det hender at jeg undrer litt eller føler meg snytt med en gang jeg har avsluttet en bok, men stort sett så går det over når jeg får tid til å fordøye den. Det er forfatteren som har skrevet boka og det inkluderer slutten, så oftest tar jeg den som den er. Det viktigste for meg er at det er en slutt, jeg er ikke tilhenger av løse ender. Det oppleves som en lettvint løsning og kanskje også litt feigt av forfatteren.

Den eneste boka jeg husker at jeg var virkelig misfornøyd med er Vingetyven av Tove Nilsen, kjenner at jeg fortsatt er litt snurt over den faktisk.

Noen ganger ja. Det tapte symbolet og Lucifers evangelium er to av de bøkene fra de siste årene jeg egentlig bare satt og tenkte "hæ?" av på grunn av slutten. Når jeg får den opplevelsen, så føler jeg at hele boka er bortkastet og at jeg har sløst bort tid jeg kunne brukt på andre, mer givende bøker.

Det er svært sjelden jeg syns en avslutning av en bok er så dårlig at den trekker ned helhetsinntrykket. Noen ganger kan jeg nok ønske at slutten ikke hadde vært så enkel, og noen ganger føles den ikke logisk, men liker jeg boka, tar jeg slutten med på kjøpet. Men aller beste liker jeg åpne avslutninger. Antydningens kunst er vanskelig, men lykkes det, kjennes det veldig bra. Jeg har da anledningen til å la tankene spinne videre og lage min egen slutt, lykkelig hvis jeg er i humør til det, eller trist hvis det passer. Jeg lånte en gang en bok hvor min venn hadde klippet ut de siste sidene. Først ble jeg kjempefrustrert, deretter begynte hjernen å jobbe. Må tilføye at jeg fikk en kopi av slutten da jeg leverte tilbake boka. Den stemte ikke med min!

Hvorfor hadde vennen din klippet ut de siste sidene?

Det var en krim, og han påsto at avslutningen ikke var logisk. Hans løsning var mye bedre, mente han. Han ville se om ikke andre kom fram til det samme som han. Hvilket jeg ikke gjorde. Så det var tydeligvis flere som kunne ha vært morder i den boka.

Slutten på en bok er viktig for meg. Den skal runde av boka på en god måte, uten at det betyr at den må være "happy". Men den må være reell i forhold til historien og klare å lande handlingen et sted hvordet er naturlig å avslutte.

Når det gjelder filmer bruker de store filmselskapene prøvepublikum hvor de ønsker reaksjon blant annet på forskjellige avslutninger. De kan få tilbakemeldinger på at en film er dårlig selv hvis folk har likt den og latt seg underholde i 95% av tiden fordi slutten ikke falt i smak.

Det er ikke usannsynlig at dette gjelder bøker også. Når man har brukt x antall timer på en bok så kan man føle seg snytt hvis slutten ikke faller i smak tror jeg.

En dårlig slutt ødelegger boken for meg. Uansett hvor god inntrykk jeg fikk av boken underveis. Da gir jeg en karakter mindre enn jeg ellers ville gjort. En av sånne bøker for meg var Mnem. Følte at slutten var malplassert. Passet ikke med historien, men var emosjonell nok til at de fleste ville bli rørt av den. Slutten er viktig del av historien og hvis den er feil, då føler jeg at forfatteren har ikke tenkt nøye gjennom historien og hvor den leder.

Jeg vet ikke, men hittil har jeg ikke hengt meg nevneverdig opp i slutten på bøkene. Historien, språket, stemningen osv. betyr mer. Nå er jeg også såpass gammel at en "happy ending" ikke appelerer til meg lenger. Det er ikke sånn livet er, kort og godt.

Enig med deg der gretemor. Jeg er heller ikke særlig opphengt i hvordan bøkene jeg leser slutter. Bortsett fra rene krimbøker, da synes jeg det er greit om slutten er helt annerledes enn jeg hadde tenkt. Det synes jeg er et kvalitetsstempel. Boka som helhet er viktigst. Noen bøker slutter også med at man sitter igjen med mange spørsmål og da er det jo bare å fantasere videre selv om en vil, eller muligens lure på om det kommer en oppfølger.

Tenker at det kanskje kan ha noe med alder/erfaring å gjøre, og idag tar jeg gjerne fantasien i bruk. Det gir en ekstra dimensjon til historien.

Kanskje du er litt som "den lille prinsessen". Hun leste aldri slutten, men fantaserte selv, for å få den slutten hun ville ha :) Selv er jeg opp og ned, men oftes synes jeg det er bra, tror jeg.. hmmm......