Utrolig flott, trist, tragisk og nydelig bok!
Jeg valgte denne boka pga tittelen, ønsket å vite hvem vakre jente var. Handlingen gjelder mennesker som er plassert på spesialskoler/institusjoner, slik vi også gjorde i Norge opp til vår tid. Dette er ikke noe å være stolt av, det er rett og slett tragisk behandling av medmennesker.
Opp i alt det triste finnes det mennesker som faktisk bryr seg, og prøver så godt de kan. Dette bidrar til å holde motet oppe hos hovedpersonene, samtidig som de etterhvert får hjelp med sine handicap (veldig mange år for sent!).
Underveis i boka klarte jeg ikke alltid å holde motet oppe, dette kunne ikke gå bra. Det ble en fin slutt, og tårene rant for min del!
En aldeles flott og nydelig bok, som jeg anbefaler alle å få med seg!
Viser 9 svar.
Som eg skreiv under bokomtalen til Turid:
Historia KUNNE ha vore god - svært dårlege levevilkår i institusjonar er noko vi treng å bli minte om. Det kunne ha skjedd (og har skjedd) også her i vårt land.
Likevel, der er litt vel mykje som skurrar og som gjer at eg må seie meg einig både med Bente og bokogkaffe litt lenger nede her.
Årsaka til at eg finn historia lite truverdig, er inkonsekvens i framstillinga av dei to hovudpersonane - i eine avsnittet blir dei framstilte som svært enkle og hjelpetrengande, medan dei i andre deler resonnerer like relevant som einkvar oppegåande person kunne ha gjort. Det blir ulogisk. Ma reagerte eg på at Homan ikkje var i stand til å kommunisere/lære på noko vis, nesten - for så å kaste seg inn i ein lastebil og køyre utan dei store problema??
Synest også at skrivestilen til tider er noko banal, men enda likevel på ein svak 4 i sympati med dei som har måtta tåle umenneskelg behandling opp gjennom tidene.
Nu har jeg lest boka, og jeg har sendt mange takker til min kollega som anbefalte meg den.
Jeg jobber med psykisk utviklingshemmede, og boka tok meg!
Takk for at det finnes så flotte "hjelpere". Det varmer.
Ja, mange momenter fra boka er nok realistiske. Verden har heldigvis gått framover siden historia startet - var det 1966?
Jeg er veldig enig med Geir Bjerkestrand her, dette var en nydelig bok! Lesverdig og lærerik for dem som ikke kjenner til institusjonslivet i USA.
Denne boka fenga ikkje meg i det heile! Lite engasjerande og personane var lite truverdige. Emnet boka tek føre seg er absolutt viktig, men her blei ikkje historia formidla godt. Slutten blei litt too much for min del. Etter å ha skumma gjennom dei siste 50-100 sidene har eg plasset boka i bokhylla eg har kalla 'anbefaler ikkje'.
Rart at du skriver at personene er lite troverdige, for personene i boka bygger på sanne historier. Det kommer fram hvis man leser etterordet. Forfatteren har riktignok brukt sin kreativitet til å binde de ulike skjebnene sammen. Men jeg syns de virker troverdige. Bortsett fra slutten.
Mulig det er forfattaren si skildring av personane som er problemet då. Eg oppfatta iallefall både historia og persongalleriet som kunstig og lite truverdig.
Jeg valgte også denne pga tittel, men tårene rant ikke. Historien i seg sjøl var alvorlig nok, men jeg ble så irritert over skrivemåten, minnet om en stil fra barneskolen. Og han som ble hetende Homan, var han så naiv bare fordi han var døv?. Datt nesten av lasset der han skader foten og deretter hopper over på et tog. Lite sammenheng der. Men takk og lov at det stadig finnes mennesker som Kate og andre gode hjelpere.
Historien om vakre jente står på lista mi.
Jeg fikk den anbefalt av en kollega - vi jobber i bofellesskap pleie og omsorg - og tråden din her får meg til å se fram til å lese den.
Kollegaen min var utrolig fengsla av boka.
Sist sett
