Bokelskere.no

http://kathleen-bean.blogspot.com

Jeg forelsket meg litt i Demian Vitanza på Litteraturfestivalen i Lillehammer. Jeg var på Café Stift (også kalt Stiften på folkemunne) og så ham i samtale med Vigdis Hjorth. Det var småkleint, som alt med Vigdis Hjorth er, men det betyr ikke at jeg ikke likte det. De snakket om kriminalitet og sex, og så var det to emner til, men det kommer jeg ikke på i farten, og det var ikke en løs samtale, mer en planlagt samtale, nesten som om de hadde skrevet et essay på forhånd. Uansett, jeg ble litt forelska i Demian Vitanza, så jeg leste selvfølgelig det som var skrevet om ham i programmet. Han var debutant, kunne programmet fortelle meg, og jeg noterte meg det/han/debutboka bak øret og i forrige uke lånte jeg denne boka. Urak. Først skjønte jeg ikke hva ordet betydde, et fancy ord tenkte jeg, som hovedkarakterene kanskje kommer til å sette seg fast i, i en slags ordlek, kanskje en forkortelse for noe (noe jeg trodde fordi ordet er skrevet med bare små bokstaver på omslaget). Senere, etter å ha lest boka, skjønte jeg jo at det måtte ha noe med det å ikke være rak å gjøre, altså urak, for eksempel ikke rak i ryggen (som jeg blir når jeg sitter på lesesalen i altfor mange timer, dessverre, tror jeg må kjøpe meg en sånn bokstøtte).

Boka er delt opp i tre deler, hvor alle historiene har noe til felles. Altså man tror at de dreier seg om den samme historien alle sammen, bare fra tre forskjellige vinkler og med forskjellige navn på karakterene. Men så skjønner man at de tre historiene ikke korresponderer. Hvis dette skjedde i historie en, så kan jo ikke det der ha skjedd i historie tre osv. Det minner meg litt om David Vanns Legender om et selvmord, og apropos det, så så jeg faktisk David Vann i samtale med en journalist, et forfatterintervju, på akkurat samme sted som jeg så Demian Vitanza og Vigdis Hjorth, bare et par timer før jeg så de to (det er forresten et helt skrekkelig sted å ha slike arrangementer, på Café Stift, for det renner rundt av servitører med burgertallerkner stadig vekk, til alle de som er der utenom arrangementene). Og da jeg skrev notater om Urak rett etter å ha lest dem, kjappe notater, og skulle skrive initialene til begge disse forfatterne (for det går mye fortere enn å skrive hele navnet), skjønte jeg etterpå at det gikk jo ikke. Jeg hadde risikert at jeg en dag ikke kom til å huske hvem som var hvem i notatene mine. Men nok om sånne sammentreff, jeg er ikke helt konspirasjonsteoretiker heller.

Urak. Den handler om sex. Nei, ikke akkurat sex, men seksualitet. Nei, ikke akkurat det heller. Det er mer en roman med seksuelle undertoner. Og galskap. Jeg blir aldri riktig klok på hvem som har rett, hvem er det som har gått bananas og hva skjuler fortiden til alle sammen. I den første historien, som handler om Markus i skogen måtte jeg bare le litt, for jeg kjenner noen som snakker på samme måte som hovedpersonen tenker. Ikke hele tiden, men en setning her og der. Og jeg blir aldri klok på ham, eller, jeg skjønner egentlig ikke hva han er interessert i, er han ikke interessert i noe, og jeg blir aldri klok på mennesker som ikke er interessert i noe. Jeg skjønner nemlig ikke hvordan det går ann. Markus derimot, han er interessert i tretoppene i skogen, og han er interessert i å lese, for da han stakk til skogs tenkte han at han skulle bruke all tiden på å lese og tenke, men når broren hans kommer på besøk viser det seg at han har gjort mest at det sistnevnte, over det noe han har gjort i forkanten av sitt skogsopphold, som broren hans, som virker som en redelig mann i den første historien, sier Markus er uskyldig i. Men Markus sier at broren ikke kan vite det, for det er ikke godt å si, som om Markus var utilregnelig i gjerningsøyeblikket. Men hva var gjerningen?

Jeg har en mistanke om hva gjerningen er, men når historie nummer to kommer, skjønner jeg ikke at det kan være dét. Det passer ikke med visse reaksjoner, men ellers? Ja. Historiene passer liksom inn i hverandre, men samtidig viker dem nok fra hverandre til at det er noe som skurrer, ja, er det egentlig samme historie sett tre ganger, eller er de separate og forteller dermed om likheten, det allmenngyldige, i slike ting som skjer? Det må jeg bare stusse på, om ikke noen andre har lest boka og kan fortelle meg noen teorier om sammenhenger som jeg ikke har sett. Samtidig er ikke dette en bok som jeg synes folk bør lese, for den er ganske tam. Jeg kjenner sinnet i meg komme fram når jeg leser om episoden i bakeriet, det er nærmere slutten av romanen, men bortsett fra det, som er et ganske kort blaff for episoden varer bare i noen avsnitt, griper ikke boka særlig inn i sinnet mitt. Den spiller ikke på noe, får ikke fram noe viktig, noe stort. Jeg hadde ikke gått glipp av noe hadde jeg ikke lest den. Jeg kommer til å glemme den –og dette jeg nå kommer til å skrive er kleint, dere, forbered dere! -- mye fortere enn de mørke krøllene til Demian Vitanza.