Bokelskere.no

Artig å høre om det er flere som strever og pusler med bokprosjekter der ute. Hvordan jobber du, og hva er utfordringen akkurat nå?

Utfordringen akkurat nå er knyttet til "lufta-ut-av-ballongen"-syndromet. Nå sitter jeg med min første roman i hendene. Det er ingen vei tilbake. Språket er som det er. Fortellingen kan ikke endres. Litt underlig igrunnen.

Jeg har holdt på med en bok i flere år, men det er først det siste året at ting har begynt å falle sammen til en hel bok. Det har vært sider opp og sider ned med ideer, noen har blitt forkastet, andre har blitt brukt. Jeg bruker lang tid når jeg skriver for å få det akkurat slik jeg vil, men skriver nok det også om igjen noen ganger. Hadde vært en stor drøm å gi ut boka en eller annen dag, om jeg tørr :)

Ja, jeg skriver på en roman nå. Veldig vanskelig faktisk. Men min største drøm er å gi ut en bok, så jeg skal jobbe hardt. Hitil har jeg skrevet ned alle idèer jeg har kommet på i en liten dagbok, så har jeg valgt den beste idèen å jobbet ut fra den. Samlet faktastoff, og nå har jeg så smått begynt å skrive. Men jeg er så perfeksjonist, så jeg får aldri skrivet ferdig en side for jeg må hele tiden skrive den om.

Det gjør det nok :) Lykke til.

Alle opplever skrivesperre, et tips jeg har fått og bruker. Sett deg ned og skriv om det som faller deg inn i 10 min om et av temaene, f eks en person i boka uten å tenke på feil. Da er en i gang, og så kan se om det kan brukes , og da har prosessen begynt.

Takk for tipset :) Er i god gang nå, skrevet et kapittel alt :p

MINE SAMLEDE VERKER Jeg har nu så smått begynt å tenke på å gi ut mine samlede verker. Siden det er OL kan jeg jo ta en smakeprøve om det:LÆREPENGEN

LÆREPENGEN

Han ble en lærepenge for oss,
Petter Nordtug -
Jeg tror han fikk for mye gullsug -
Nei, det er vanskelig å være debutant,
og Petter ble blåst opp til elefant!

Vidèo Jensen

Her! Har vært på Brønderslevf forfatterskole, og anbefaler det til ALLE! Den beste uken i hele mitt liv!

Så bra! Hvor ligger den skolen? Høres dansk ut?

Jepp- Danmark ^^ Nord-Jylland. Det var på en Idrettshøyskole som stod tom om somemren ^^

Noen flere unge her? Under 18?

Ja, jeg er nok ikke av de eldste her. Når man går på ungdomskolen er det vel snarere tvert imot. Men selv om jeg fortsatt går på u.skolen betyr det ikke at jeg ikke skriver. Jeg har jo av og til prøvd å skrive noe som skal ligne en "bok", men jeg har virkelig ikke tid til det nå. Men små-historier skriver jeg, og fanfiction. Har til og med vunnet et par skrivekonkurranser, noe som jeg er bittelitt stolt av. :-)

Selv skriver jeg på en fantasy-bok ^^ You go girl ^^

Haha, takk for det! :-D

Det er spennende å høre om unge mennesker som skriver. Jeg er jo selv nettopp ferdig med ungdomsskolen, så er vel som deg neppe en av de eldste her. Jeg synes ihvertfall det er veldig flott og modig å tørre og begi seg ut på et skrive prosjekt, stort eller lite, og har enorm beundring fordi som tør. Har jo selv fablet med tanken på å skrive noe, men ideene farer så fort forbi at jeg ikke klare å gripe dem faste lenge nok til å lage noe fornuftig av det. Men kanskje fanfiction er veien å gå. Mange unge forfattere har jo startet sin kariere der. Hva for fan fiction er det du skriver?

Hehe, takk! :-) Jeg skriver for det meste Twilight fanfiction, men har også prøvd meg på The Southern Vampire Mysteries. Skjønner hva du mener med at ideene farer så fort forbi. For meg må jeg bare gripe tak i det som kommer, for det er nytter ikke å tenke og tenke, da kommer det ikke noe. Man får bare tak i det som farer forbi. I alle fall for meg.

Tror det er en del unge her, selv om største gruppen er nok godt over 18. Selv er jeg fremdeles i gråsonen, og enda ikke passert de gyldne 18. Regner med at du også, siden du lurer, hører til i denne kategorien. Kjekt å høre flere unge røster her inne :)

Jepp, jeg er "en av dem, ja," som en jeg kjenner så fint sa det :D
Jeg jobber bare deltid for å få tid til å skrive, så den største utfordringen nå er å ikke irritere meg over ALT som jeg vil kjøpe, men ikke kan pga litt vel høye ambisjoner.
Jeg forsøker å skrive de dagene jeg har fri, og må skrive minst 2000 ord per dag.
Jeg er nødt til å lese flere bøker mens jeg har prosjekter på gang, og de må da være i samme sjanger som det jeg selv skriver.

...Nei, glem det, den største utfordringen er å forsøke å bli utgitt :D
Cappelen Damm har startet en ypperlig ordning hvor forfatterspirer kan komme innom bokhandelen deres på torsdager mellom kl 4 og 5, og slå av en prat med en redaktør. Så det ene manuset mitt ble overlevert der for to dager siden. Sier bare tvi tvi og dobbeltvi!!

Du skriver at utfordringen for deg er å få tak på hovedplotet og avslutningen. For min del så funket det å bare begynne med skrivingen, leve meg inn i det, og så kom det egentlig av seg selv.
Jeg holder på med et nytt manus nå, og denne gangen er det annerledes. Her måtte jeg ha det meste klart for meg på forhånd, fordi denne historien er fullstendig oppdiktet og egentlig ikke i nærheten av noe jeg kan relatere til :D

Lykke til! Håper vi alle når målene våre!

Takk for tips :)

2000 ord pr dag høres jo ganske ambisiøst ut. Tipper du må jobbe veldig strukturert da. Lurt å jobbe deltid hvis man kan. Tror ikke du blir mer lykkelig av å jobbe fullt og ha noen kroner mer, men mindre skrivetid. Som regel bruker man det man har uansett, er det ikke sånn?

Hvor er bokhandelen til Cappelen Damm? Høres lurt ut med drop-in :)

Jeg synes 2000 er lite, derfor er det minimum. Men da skriver jeg som det faller meg inn, så det gjenstår alltid en god del etterarbeid.
Litt sånn organisert kaos :)
OG jeg er enig med deg, tror ikke mer penger, men mindre tid til å jobbe for målene vi har satt oss, gjør oss lykkeligere.

Bokhandelen heter Halvbroren, den ligger i første etasje hos Cappelen, i Akersgata, ja :)
http://www.cappelendamm.no/main/katalog.aspx?f=1001&artid=7417

Tror den ligger i Akersgata, rett før/ved vg-huset, regjeringkvartalet hvis ikke jeg husker feil.

Hvordan sy lue til geitskolten?

Jeg har nu i mange år arbeidet med å nedtegne en bok om hvordan man syr lue til geitskolten - ja, for den som ikke veit det så er skolten det samme som hodet.

Geitskolten har jo både horn og ører, og det er ikke så lett å få til en lue til geita.
Men nu har jeg kommet på at jeg skal gå til anskaffelse av aluminiumsfolie, og så skal jeg lage hull for for horn, ører og øyne i folien. Jeg kan bare lage mal til den ene halvparten av lue lua i første omgang, med hull til øynene også så geita kan se å finne seg mat.
Når jeg har laget malen ferdig i to halvparter kan jeg klippe den opp forsiktig og brette den ut, og så legger jeg den på det tøyet, eller skinnet som jeg vil at lua skal være av og klipper rundt.

På samme måten lager jeg den andre halvparten av lua, og så syr jeg lua sammen til slutt, og da er det bare å tre den nedover geitskolten - og vips, så er det gjort. Jeg regner med at "Hvordan man syr lue til geitskolten" vil komme ut først til høsten. Det vil sikkert oppstå mange problemer underveis, så jeg regner med at boka blir på mellom 80 og 180 sider.
mvh
Vidèo Jensen

Det heter jo at alle har en roman i magen. Jeg er ikke så sikker. Jeg får stadig gode idéer, men det å få en hel roman ut av det virker usannsynlig på det nåværende tidspunkt. Det betyr selvsagt ikke at jeg har gitt opp helt, har ikke alle ordentlige romanfanatikere en drøm om en gang å skrive en selv?

Skriver du ned ideene du får, sånn at du har dem til senere? Kanskje du ser noen røde tråder etterhvert?

Joda, en del har i hvert fall havnet på fil.

Hva med å ferdigprodusere mange maler, klare til å sys sammen. Så kan du selge dem i en pakke med bruksanvisning. Men tror du det er nok med aluminiumsfolie nu med denne strenge kulda vi har hatt i vinter? Kanskje lua burde være foret.

Jo, det er klart at geita ikke kan gå med aluminiumslue på vintertid. Folien er bare for å lage en mal for å skjære til lua etter. Folien klemmer en til geithodet, og på grunn av foliens beskaffenhet blir den i sin form til man vikler den opp, eller klipper den opp. Det er liksom DET som er poenget med folien - en former den etter geithodet, og så klipper en den opp slik at en kan ta den av og folde den ut og legge den på tøyet el. skinnet en skal lage lua av. Jeg tro at geitlua må forsynes med noen glidelåser dersom en skal få den av og på geita, men "veien blir til mens en går den," som det heter.
Vidèo Jensen

Litt splittet personlighet i kveld, eller?

Nei, det er bare en forglemmelse av mitt kunstnernavn av og til.

Ja her hos meg spirer og gror det. Har alltid skrive, men jobber nå mer seriøst og målrettet. Når jeg får gitt ut noe hmm???

Vanskelig å være strukturert og få satt av tid til å jobbe med bokprosjektene, men at det kommer bok, oh yes :-)

Strukturert nok, ja. Jeg har gått til det skritt (!) å slå av TV'n om kveldene. Det hjalp jo en del. Sitter og hører på knitring i peisen nå og skal lage en kopp te. Men så skal man bare innom et par nettsteder og google opp et par stikkord og plutselig er det leggetid. Nei, dette går ikke. For min del hadde jeg nok hatt mer selvdisiplin med en tidsfrist å jobbe mot. Kanskje vi skal sette en felles dato og pushe hverandre litt?

Kjenner igjen det med at man bare skal gjøre "ditt eller datt" og så har kvelden gått. Jeg har også kuttet ut tv'en mer eller mindre, men jeg fyller tiden med andre ting enn å skrive allikevel.
God ide å pushe hverandre, jeg er med på den :-)

Om å skrive et manus

Jeg synes i grunnen ikke det er så uoverkommelig å skrive et manus. Problemet er at når boka kommer ut blir det ikke noe stort salg - når en ikke har et stort navn fra før, og heller ikke er kjendis. Man må huske på at bokflommen er overmåte stor hvert eneste år, og de fleste som gir ut bøker får ikke akkurat noe å leve av. Det er bare de få som selger godt som får noen skikkelig lønn for strevet. Jeg har da forsøkt meg, jeg også, og jeg fikk mange fine tilbakemeldinger, men salget har vært labert. Derfor sitter jeg med et halvt manus - jeg har til og med hyret korrekturleser og tegner, men inspirasjonen til å gjøre manus ferdig er borte. Hva det kan bli med tiden, vet jeg ikke. Jeg synes ikke det er noe poeng å ha rett til å kalle seg forfatter når ikke bøkene selger stort mer enn til salt i grøten. Derfor skriver jeg ei og anna vise innimellom, og maler ett og annet bilde. Det er liksom mer morsomt, synes jeg.

Sånn er det.

Men man er da forfatter selv om salget er labert. Dersom jeg får utgitt en bok som selger i særdeles få eksemplarer så vil jeg likevel fortsette å skrive, og jaggu skal jeg da kalle meg forfatter!
:D

Forfatter, ja

Ja, det kan en vel gjøre, men jeg synes ikke det hjelper stort på humøret. Jeg hadde til og med lokale krigshistorier med drap å servere, og forleggeren liker slikt spesielt godt. Djevleutdrivelse på kristent møte var også med, og ble godt mottatt av forlaget. Men det hjalp altså ikke stort på salget. Så dessverre, jeg har mistet illusjonene.

Vekkelsesmøte og hemorroider

En smakebit fra en av mine utgivelser (ikke lest korrektur på). Men dette er ekte saker, uten at noe er lagt til eller trukket fra. Jeg setter min ære i å være objektiv når jeg skriver slikt. Her får en iallfall en god pekepinn om hvordan undertegnede skriver.
Harald Jens Johansen

Jeg har alltid hatt interesse for menneskers reaksjoner når de blir utsatt for uvante og utilsiktete situasjoner. Jeg vet ikke hvor mange "kilometer" med tungetale jeg har konsumert i den tiden jeg vanket i religiöse kretser.

Noen i min perifere familie og näre omgangskrets tilhörte Pinsemenigheten, og det falt ofte i min lodd å väre sjåför for dem når de skulle på möte og samlinger. Dermen ble jeg sittende nede ved dören og vente til de hadde fått sitt evangeliske påfyll. Greie folk, mange av dem, og jeg kjenner og omgås mange religiöse den dag i dag. Men jeg har aldri kunnet begripe hva det er som skjer med dem når selveste "ånden" begynner å virke i slike möter. Da kan en bli vitne til de mest bisarre foreteelser av ellers "streite" folk.

Men disse mötedeltakerne vet jo hva de går til, så Åndens påvirkning kan jo ikke komme overraskende på dem. Allikvel kan det se ut til at de stadig ser mirakler skje, for det er vanlig på slike möter, når de mest fölelsesfulle partier kommer, at flere av deltakerne blir liggende i uvett på golvet i flere minutter. Jeg har oplevd å måtte skreve over disse åndsrammede for å komme meg til utgangen.-

Jeg har sett pårörende slepe fram alvorlig hjerneskadde til håndspåleggere og helbredelsespredikanter i forsamling etter forsamling - uten resultater. Men de holder på, i påvente av at miraklet skal inntreffe. En middlealdrende kvinne var så hjerneskadet at tunga hang delvis ut av munnen på henne, og jeg syntes det var redselsfullt å se dette stakkars menneske bli slept fram på möte etter möte hengende mellom to menighetslemmer. Hun hadde en innhulning på siden av panna på störrelse med et halvt eple (!) som tydelig fortalte hva som måtte feile henne! Triste greier å se voksne, og sikkert velmenende troende drive på med slikt.-

En gang det var tillyst et virkelig kraftfullt möte på Zion i Lilleström hadde jeg bl.a. skysset en kvinne som jeg kjente godt. Jeg forlot henne ved inngangen til Zion, for å hente henne senere ved mötets slutt.

Da jeg kom tilbake var mötet ikke ferdig. Jeg gikk da inn og skulle vente. Der foregikk det saker og ting. En av "reservepredikantene," for övring er slektning av kvinnen sto over henne og ropte besvergelser mens han slo med knyttneven i lufta. Han var i ferd med å drive onde ånder ut av henne - eller selvelste Djevelen, etter hva jeg forto av den tordentale han utstötte mot den onde makt under seansen. Kvinnen var helt i opplösning. Hun hellet mer og mer over til den ene siden under utdrivelsen og holdt stadig på å falle av benken.

Jeg syntes dette var skremmende. Å behandle et nervesvakt menneske på en slik måte, og det til og med i Guds Hus kunne jeg ikke godta. Jeg gikk resolutt fram og avbröt hele seansen. Så fikk jeg henne på benene og stöttet henne ut. Jeg forsökte å få henne til hektene igjen mens jeg satte henne inn i bilen, men hun snakket bare usammenhengende.

Jeg hadde jo i oppdrag å få henne hjem. På vegen forsto jeg at jeg ikke ville få henne opp trappene til 3. etasje der hun bodde i den tilstand hun nå va kommet, og jeg kjörte rundt i Lileström mens jeg snakket med henne for å få henne til bevissthet. Jeg vurderte å bringe henne til Politistasjonen for å få hjelp der, men etter en times tid på denne måten kom hun seg da såpass at jeg kunne fölge henne opp til sin bolig og se henne vel inn. -

Menighetens forstander hadde ikke deltatt i denne sjebnesvangre utdrivelsen, og det skal sies til hans ros at jeg neste dag ble kalt ut til vakten på Strömmens Verksted, dit han hadde kommet og ville snakke med meg. Han sa seg lei for det som hadde hendt kvelden för, men at han hadde mistet kontrollen med sin fremmelige disippel. Han sa også: "Jeg har en bror som har lignende plager som henne (den helsesvake kvinnen, min anmerkn.), men heller ikke han kunne vi hjelpe. Han måtte innlegges og er nå bra."

Men det jeg opplevde i Tromsö på en lignende sammenkomst, om enn med mindre bravur og deltakelse, var av en annen sort. Byen hadde i 1990-årene en liten frittstående pinsemenighet kalt "Guds husfolk," der to kvinner i 55-60-årsalderen var primus motor. Den ene holdt såkalt åpent hus et par ganger i uka fra om ettermiddagen og så lenge det var folk. Av og til leigde de lokale i Folkets Hus og andre steder når de hadde besök av tilreisende predikanter med större ry enn sine egne. Det ble spilt og sunget på mötene, og inniblant var det vitnespyrd og andakt.

Det var to predikanter som närmest konkurrerte om å väre denne lille hjordens leder og forstander, og det viste seg snart at de slett ikke var enige om hvem som formidlet det rette budskap. En gang törnet de så kraftig sammen at vi var redd det skulle gå på helsen lös, men etter hvert innså visst den ene at han hadde trukket det korte strå, og vi hörte at han var begynt å vanke sammen med mormonerne i byen.

Jeg kjente denne "åpent-husvertinnen" godt fra för, og jeg sa ikke nei til å hjelpe til med "gitarkomp" og synge med dem på noen av mötene. Vi visste stort sett hverandre alle vi som deltok, og vi kunne ha det riktig koselig når kaffen og kakestykkene kom på bordet etter andakten.

Imidlertid hadde den som hadde "vunnet" forstanderskapet for menigheten fått vite at noen i hjorden også hadde begynt å besöke mormonernes möter. Han hadde også kommer under vär med at til og med vertinnen var blitt infisert og hadde deltatt sammen med mormonerne! Dette så han ikke med blide öyne på, for å si det mildt. För mötet begynte hadde han også oppdaget at selveste Mormons Bok lå på en kommode -.

Dette med den mormonske vrangläre tok han sterkt opp i sin tale til oss, mens han stadig skottet mot kommoden der årsaken til djevelskapen befant seg mellom to svarte permer. Vertinnen ble kraftig refset for å ha hatt omgang med slike folk, og satt duknakket og hörte på. "Ta hit boka," kommanderte han, og vertinnen kröp til korset og leverte han Mormons bibel. "Deinna må ikkje få gjöre meir skae," mente han, og kastet den så hardt i golvet som han bare kunne.

"La oss trö boka!" Dermed trampet både han selv og alle som kom til på mormonernes bibel, mens de ropte "halleluja, halleluja! Gud til äre!" De tok den opp og kastet den i golvet flere ganger da det viste seg at Mormons skrifter var av godt virke, og de rev den möysommelig fra hverandre mellom seg mens det haglet med fy-rop og besvergelser. Dernest måtte vertinnen på tro og äre love å ikke ha noe mer med mormonerne å gjöre. -

Jeg, og et par til som passivt satt og fulgte denne "avmormoniseringen," så med vantro på det som skjedde. Går det an - i Grönnegata i Tromsö i vår tid - at kristne mennesker tramper i stykker andre troende folks böker i den tro at det er Gudfader velbehagelig? Ja, det gjör visst det.

Så roet stemningen seg ned, og ble avsluttet med noen mer tafatte hallelujaer. Kaffen kom på bordet og noen forsiktige smil viste seg. Men det var ikke helt slutt ennå. Da vi gikk til döra og hentet yttertöyet var det en som hadde et sisteord og et spörsmäl til forstanderen angående mormonerne:

"Ka de é förr nåkka dettan di heill på me? spurte han. Han hadde visst ikke fått med seg selve essensen - "kainn dem ikkje sluitte me detta tuille, dissan moro-momo-hemo - hemmoridan!"

Det ble helt tyst et öyeblikk. Men så var det som om den ellers så alvorstunge forstanderen falt framover fra beltestedet. Han formelig krökte seg sammen til han satt på huk mens lattersalvene eksploderte mellom veggene. "Ja, du fekk sagt det, du Jenfred ! H-e-m-m-o-r-i-d-a-n, ja!!

                         ----------------------------------

Har vel sånn ca samme erfaring hittentil... ;-/ Må til stadighet minne meg på hvorfor jeg gjorde det i utgangspunktet, hver gang noen kommer å sier de ikke får tak i boka mi i bokhandelen... Grrr... :-) Like blid... ;-)

Jeg tror ikke det er uoverkommelig å skrive manus, men det skal jo være et bra manus. Målet er jo at manuset skal bli til bok som man får gitt ut og som selger. Det er ikke noe selvfølge at det vil skje selv med et ferdig bokprosjekt.
Jeg har gått med en forfatter i magen i så mange år at jeg nå bare måtte prøve å få til noe. Mulig det ikke blir noen priser, bestselger o.l, men da har jeg i allefall forsøkt :-)

OK, da gjør vi det :) Hvor kort/lang frist trenger du for at det skal være realistisk å få til noe? Og hva skal være målet - et ferdig førsteutkast, et visst antall sider, et ferdig synopsis, eller hva?

Ja, her spirer og gror det. Utfordringen nå er å holde tidsplanen for utgivelse før påske. :)

Så bra! Skriver du et visst antall sider per dag da eller? Har du historien ferdig og bare finpusser på språk og detaljer?

Jeg har jobbet med min roman i 7 år. Førsteutkastet skrev jeg på 3 måneder. Siden har det vært omskriving og sletting og skriving på nytt osv. Har også fått hjelp i denne prosessen.

Ellers skriver jeg mye, men det bare samler jeg opp for å hente det opp siden en gang og se om det holder mål eller kan være utgangspunkt for noe bra.

Kjell Askildsen sa i et intervju at han var like fornøyd når han slettet 3 setninger som når han skrev 3 nye. :)

Wow, det kaller jeg utholdenhet. Er førsteutkastet veldig forskjellig fra den versjonen du har nå? Og hva er i så fall forskjellen?

Jeg ser at jeg her har fått et spørsmål jeg ikke har hatt tid til å svare på tidligere.

Siste versjon av boka mi er svært forskjellig fra første. Jeg lærte mye av lederen på Norges Litteraturskole som sa at første utkast var for personlig til å være allmenlitterært interessant.

Jeg tror kanskje dette er en grøft mange forfatterspirer havner i. Vi skriver om vårt eget liv, men er det egentlig så interessant for andre å lese om? Kanskje det er mest interessant for oss selv?

Derfor startet prosessen "fra liv til fiksjon". For å skape litteratur må det diktes, tror jeg. Vi må sette ting i en sammenheng som gjør at leseren lett kan følge tema og plott.

Et godt eksempel: I Bergmans Fanny og Aleksander leser den gamle jøden et eventyr for Aleksander. Dette eventyret blir en metafor for hele Aleksanders liv. Bergman har selv sagt at stykket er selvbiografisk. Men ikke fortell meg at eventyret som jøden fortalte den unge Bergman var slik at det skapte en perfekt allegori for hele hans liv. Slik er ikke virkeligheten. Slik er diktningen.

Tilværelsen består av bruddstykker som ikke nødvendigvis henger sammen. Når vi skriver må vi få det til å henge sammen likevel. Derfor skaper vi fiksjon.

Det er altså dette som skiller første versjon fra siste versjon av min roman. Den første var nærmere mitt eget liv, men spriket i alle retninger. Den siste versjonen henger mer på greip. Bruddstykkene er nå heklet sammen til en vev det forhåpentligvis er interessant for leseren å følge. Men samtidig har fiksjonen tatt overhånd. Dette kan kanskje illustrere hvordan et diktet liv kan være mer interessant enn livet vi lever ...

Jeg tror at jeg trygt kan si at jeg er over spirestadiet. Skriver serie for Schibsted og skriver blogg om det å skrive. Så jeg jobber stort sett hele tiden ... Utfordringen nå er å produsere en ny bok annenhver måned.

Har lest bloggen din nå - det ble jo nesten en spenningsroman i seg selv å følge deg mot deadline :) Veldig interessant å lese om andres skriveprosesser. Har begynt på Stephen Kings Om å skrive.

Absolutt en bok jeg vil anbefale til inspirasjon og kunnskap om skriveprosessen.

Jeg drar frem Stephen Kings bok når jeg trenger litt inspirasjon - han skriver jo uhorvelig mye og vet hva han snakker om. Selv om han i en periode var så rusa at han ikke husker at han skrev Cujo!

Hm...er nok en forfatter SPIRE, men kommer sjeldent langt med et prosjekt før jeg enten mister interessen, eller jeg blir stående fast... Planen er å greie å skrive en bok, men tror det er langt fram i tid...

Hvordan har du jobbet med prosjektene så langt da? Startet å skrive for å se hva som skjer? Eller lagt en plan på forhånd? Hvorfor tror du at du mister interessen eller blir stående fast? Hilsen nysgjerrig.

Jeg har stort sett planlagt en god del, men ting forandrer seg liksom underveis, og så står jeg plutselig fast.Enten fordi jeg syns det ble for dårlig, for kjedelig, eller fordi jeg ikke aner hva som skal skje videre. Av og til skriver jeg bare for å se hva som skjer, men det går stort sett ikke så bra.

Vet ikke hvorfor jeg mister interessen. Men generellt skal det mye til for å opprettholde interessen min.

Tror mye av problemet er at jeg har for mange folk rundt meg, og for mye å gjøre. Skrivingen foregår ofte i sene nattetimer i helger jeg er alene hjemme.

Jeg skriver sangtekster og melodier også. Det går mye bedre av en eller annen grunn. De kan jeg liksom gå å nynne på i løpet av dager. Og så bare synger jeg inn tekst og melodiforslag inn på telefonen eller mp3 spiller mens jeg enda husker det. Hvis jeg får gode ideer til en bok, er det sjelden jeg har mulighet til å skrive ned eller ta stemmeopptak av saken. Og med min gullfiskhukommelse er det "geniale" i mine ideer forsvunnet når jeg endelig har mulighet til å arbeide med saken..

Ja, det er det... :-) Holder på med en oppfølger til en bok som ble gitt ut nå i desember, og den største utfordringen ligger i å få ro til å skrive.Og å få det troverdig. Det er spenning/krim. Hva skriver du? :-)

Tja, jeg er på stikkordsstadiet kan man si. Har setting, tema og masse bra konfliktstoff klart. Drodler litt rundt karakterer og scener. Utfordringen akkurat nå er å få tak på hovedplottet og avslutningen. Tips mottas med takk!

Krim eller ? Har ikke fått med meg hvilken sjanger du skriver? Jeg pleier å ta begynnelsen og slutten først jeg...Da kommer som resten av seg selv etterhvert... Noen hovedtanker om hva den skal handle om, har jeg vel litt på forhånd, og resten blir til underveis... ;-) Ikke super erfaren da, men det funker ! ;-)

Litt usikker på sjangeren, siden jeg er på stikkord-stadiet... Dokumentar-roman tror jeg det kalles. Ligger ikke an til å bli en krim foreløpig, men hvem vet hva karakterene finner på...