Bokelskere.no

Som de fleste andre mennesker liker jeg å dele mine opplevelser, interesser og tilhørende ting med andre. Vi er jo alle sosiale dyr, derfor liker vi å inkludere andre i det vi holder på med (denne nettsiden er vel et godt eksempel sånn sett). Derfor anbefaler jeg gjerne gode bøker til andre og jeg låner gjerne bort bøker til venner og slektninger. Særlig hvis jeg klarer å gire mottageren opp til å lese den boka jeg anbefaler. Hyggelig & koselig, men!

Svært mange har den uvanen at de ikke leverer boka tilbake. Lånte bøker liksom bare forsvinner og glemmes. Å minne synderne på at man gjerne vil ha sin favorittbok tilbake er selvfølgelig mulig, men det kleber ubehag ved slike "politiaksjoner". Gode venner og slektninger vil man helst ikke såre og dessuten, hva er mest verdt, et usselt bokeksemplar eller det menneske som har "glemt" avsenderen!? Er det bare jeg som er omgitt av venner/ slektninger med dårlig utviklede antenner for andres eiendom eller er det bare "sånn det er"?

For en tid tilbake fikk jeg en bærepose med bøker av en eldre dame som "beskikket" sitt bo. Hun hadde "funnet" bøker som hennes datter hadde "lånt" av meg. Mitt navn på første side var strøket over og erstattet med datterens navn. (fordi hun likte bøkene så godt - ifølge moren)
Ja, ja.... det finnes folk til alt.

Det var ikke lite frekt av datteren, jeg har tenkt litt på mora da: Hva var det som fikk henne til å oppsøke deg med disse bøkene, med alt det som ble så vanskelig å forklare, eller unnskylde. Alikevel gjorde hun det. Det ble nesten som en roman i hodet mitt.

Damen beskikket sitt bo, fant bøker som ikke tilhørte huset, og leverte bøkene tilbake til eieren. Ingen forklaringer, ingen unnskyldninger, ingen tanker om at "lånet" var svært diskutabelt. Handlingen viser at vi har ulike verdier og normer for hva som er mitt og ditt, rett og galt. Datteren hadde bare tatt et steg videre enn andre "boklånere" som aldri leverer bøker som de har lånt tilbake til eieren.
Men damen ville beskikke sitt jordiske gods,"ordne opp etter seg, slik at alt ble riktig," som hun sa. Bøkene hadde da bodd i hennes hus i ca 40 år.
- og ja, romaner avspeiler ofte virkeligheten.

Hmmmm ... Litt av en historie! Jeg har opp gjennom tidene mistet en del bøker selv pga. utlån, men velger å tro at dette ikke skyldes bevisste handlinger. Som regel vet jeg utmerket godt hvem som har lånt hva av meg, men jeg har endt opp med å gi opp når jeg i forbindelse med etterlysningen av aktuelle bøker blir møtt med et "nei, den har ikke jeg lånt".

I dag låner jeg så godt som aldri ut bøker. Hvis noen spør om en spesiell tittel, legger jeg meg dette på minne og så dukker aktuelle bok opp som en overraskelsespresang ved en passende anledning. Mitt eget eksemplar beholder jeg for meg selv. Det er jo gjerne de beste bøkene man eier som er aktuelle for utlån, og dem tar jeg altså ikke sjansen på å låne ut. Å miste en av mine skatter er som å miste en del av meg selv.

Jeg sluttet også med å låne ut bøker for mange, mange år siden. Men jeg har flyttet en del på meg, så jeg regner med at en del bøker er "naturlig svinn". Bøkene som var "lånt" av den eldre damens datter, hadde vært i mitt eie siden jeg var barn - og de har aldri vært lånt ut.

Merkverdig oppførsel må jeg si.

Hva blir det neste ????..sier jeg bare..

Herregud! Jeg er sjokkert.

Jeg fikk ihvertfall oppklart hvor noen av mine bøker hadde tatt veien. Damen forsto ikke at jeg syntes at "boklånet" var en forunderlig affære. Så jeg takket henne for bøkene, og var glad for at jeg ikke hadde hatt noen omgang med hennes datter de siste tyve årene.

Er det noen av dere som har vurdert å lage "utlånsliste"? Selv har jeg mistet en del bøker fordi de ikke har blitt levert tilbake. Mitt problem er at jeg ikke husker hvem som har lånt dem. Vurderer nå altså å lage en liste/skrive ned hvem som har lånt hvilken bok... Men det blir kanskje for sært?

Absolutt ikke! Jeg låner ofte ut bøker og jeg skriver alltid ned forfatter, hva boka heter, hvem som har lånt boka og når boka ble lånt. Går det for lang tid, før jeg får de igjen, så spør jeg bare vedkommende om bøkene han/hun lånte ikke fengte! Det er lov, det er jo dine eiendeler!

Å ha et lite kartotek er ikke dumt. Men jeg vegrer meg fremdeles å låne bort bøker. Selv låner jeg kun bøker på biblioteket.

En slik utlånsliste har jeg skrevet i mange år! Det er absolutt ikke sært og fungerer utmerket. Ingen sure miner. Når noen ikke leverer tilbake en lånt bok, kan det være en ren forglemmelse. En vennlig påminnelse, i rimelig tid er på sin plass :-)
Jeg skriver dessuten navnet mitt i bøker jeg låner ut.

Min kusine kom tilbake med en bok hun hadde lånt. Den hadde ikke noe cover, men jeg smilte til henne og sa, en sånn bok fortjener ikke å vise seg i mine fantastiske bokhyller så den kan du beholde (ikke fordi den var ødelagt, men fordi den var så innihampens dårlig). Men hun likte ikke boka hun heller så nå er den borte. Men hun vet godt hva hun må være forsiktig med eller ikke. :P

Ellers har jeg en morsom historie med en i klassen min. Hun kom på skolen i min genser. Hun hadde lånt den av sin lillesøster som hadde lånt den av sin besteveninne (min lillesøster) som hadde lånt den av meg. Da lo jeg godt, for hun i klassen min, hatet min klestil! haha....

Jeg er selv glad i å låne ut filmer og bøker (får mindre dårlig samvittighet for å bruke så mye penger når flere har glede av det), og regner med at jeg må huske på å minne om å få igjen. Selv er jeg en skrekkelig låner, av en eller annen grunn får jeg sent eller aldri lest bøker som andre låner meg. Jeg vet ikke hvorfor! - og så glemmer og glemmer og GLEMMER jeg stadig å levere tilbake. Huff. Ser boka hjemme og tenker at "neste gang jeg treffer henne MÅ jeg jammen huske på å ta med den boka" - men så er det glemt igjen.

Så jeg blir veldig glad hvis utlåner minner meg på det :)

Nei, du er da så absolutt ikke alene, har opptil flere bøker ute på det svarte marked..jeg var snill en stund å lånte bort til alle som var interesserte. Men nå har jeg sluttet, kun til de nærmeste i familien og de vet at hvis jeg syns bøkene har vært for lenge hjemmefra så sier jeg at nå må de hjem til hylla si. Jeg låner jo bøker selv, men setter min ære i å levere tilbake så fort som mulig like ren og pen.

Bøker er jo forholdsvis dyrt og det er surt å måtte kjøpe ei bok på nytt bare fordi noen ikke gidder å levere tilbake.

Så jeg holder på mine bøker som onkel Skrue holder på sine grunker. :O)

Jeg låner ofte ut bøker. Noen ganger er det bøker jeg er svært glad i. Da skriver jeg navnet mitt i boka så låneren ser det, og sier at denne boka er jeg så glad i at jeg veldig gjerne vil ha den tilbake i god stand. Dette bruker ikke å være noe problem, jeg får bøkene tilbake, og en bokdiskusjon med låneren på kjøpet. Andre ganger låner jeg ut bøker jeg ikke har noe spesielt forhold til og sier at denne boka kan du godt få beholde. På den måten får jeg plass til flere bøker i bokhyllene mine.

Jeg er av den oppfatning at gode bøker MÅ deles. Jo flere som får utvidet sin horisont jo bedre. Jeg har lest boken kanskje en og to ganger, hvorfor skal ikke noen andre også få glede av den? Hvis boken lånes videre så forventer jeg selvsagt at den leses og tas vare på, men den får leve sitt eget liv. Flere ganger har jeg opplevd at boken er blitt lest av ganske mange før den er kommet "hjem" igjen. Pay it forward sier jeg.

På ett punkt har jeg klisterhjerne :) Jeg glemmer ikke hvem som har lånt bøker hos meg uten å levere tilbake. Akkurat nå har jeg tre bøker på avveie, to har jeg avskrevet som tapt for alltid, den tredje er jeg klar til å gå i krigen for ;) Jeg har etterhvert blitt veldig forsiktig med å tilby venner å låne mine bøker. Det bør være noen som jeg kjenner så godt at jeg bare kan stikke hjem til dem og hente boka mi selv;)

Hvilken bok er det du vil "gå i krigen for", Tordis?

(PS: bokelskere er nysgjerrige av natur :-))

;-) Godt spørsmål! Fikk lyst til å svare selv, jeg. Stefan Zweig-bøkene mine er fremskaffet gjennom mye tålmodig arbeid - søk i antikvariater og den slags, og jeg har også måttet betale litt for dem, nesten opp mot (nåtidens) nypris for "utgamle" eksemplarer. Dem låner jeg bare ikke bort - og jeg ville gått i krigen for dem! ;-)

Tok tid før du fikk svar, Lillevi, men jeg er på ferie :) Boken jeg har tenkt å "gå i krigen for" er Sigrid Undset's Husfrue. En god venninne lånte den i fjor sommer, men jeg vet jeg får den igjen, må bare huske å nevne det når jeg er hos henne ;) Det å være nysgjerrig er en veldig god egenskap, for hvordan skulle verden gått videre uten menneskets nysgjerrighet?

Takk, Tordis; jeg ferierer selv, så det blir litt sporadisk fra min side også :-)

Når du vil "gå i krigen" for Husfrue, er det fordi det er akkurat den du har lånt ut, eller mener du at den er bedre enn de andre to (Korset og Kransen) i trilogien om Kristin Lavransdatter?
Jeg leste bøkene, først gang som 20-åring, så som 40-åring - begge ganger med stort, og veldig forskjellig, utbytte. For å si det det nokså forenklet: Min sympati og identifikasjon skiftet fra Kristin til hennes foreldre. Kanskje er tiden inne for å lese Kristin Lanvransdatter igjen, bøker også jeg kunne "gå i krigen" for :-)

Nei, Kransen er vel den av de tre romanene jeg liker best, men det er vel noe med å ha alle tre bøkene. Jeg er så og si oppfostret på Kristin Lavransdatter, skjønner du, Lillevi. Min mor var en stor beundrer av Sigrid Undset, særlig denne triologien om Kristin ble nok ofte lest. Selv leste jeg den vel for første gang som 13, 14-åring. Har også lest den to ganger som voksen. Min mor kom fra Nord Sel, der hvor Sigrid Undset bodde i perioder og der hvor mye av handlingen foregår :) Så jeg er godt kjent på stedet, noe som gjør romanen spesiell for meg. Sel Teaterlag har flere år på rad hatt en Kristin- forestilling på Nord Sel. Har sett flere av oppsetningene, den jeg så i fjor var den desidert beste. http://www.kristinlavransdatter.no/om-spelet/ Ta en tur til Jørundgård på Sel og få med deg dette spelet :)

Jeg stiller meg pent i køen og er nysgjerrig. Det verste som kan skje er å miste en kjær bok for en bokelsker.

Helt sant, både på godt og vondt.

Det du forteller i siste setning, har jeg gjort ved et par anledninger.

Jeg har nok vært heldige med mine utlån der hittil, og godt er det! Eneste jeg kan irritere meg over er hvis de låner bort MINE bøker videre igjen, det syns jeg ikke er noe greit, hvis det ikke er spurt først.

Men ja, det er kjedelig om man låner bort noe og ikke får det tilbake igjen.

At låner - låner boken videre, har jeg aldri hørt om før. Hvilke tanker har en låner når han tror han kan fjernlåne boken uten at eier er informert. Respekten for andres ting hvor har den tatt veien mon tro.

Tja, si det... det har jeg opplevd flere ganger, faktisk. Fått tilbake halvparten av bøkene fordi en eller flere av de var så bra at de ble lånt bort videre. Og det syns jeg ikke er så veldig greit.

Personen hadde jeg satt på svarteliste.

Ja, det kunne jeg selvsagt ha gjort, men på en annen side så får jeg de tilbake, er vel bare at jeg ikke liker det. ;) Og sånn for sikkerhets skyld hender det jeg skriver navn og tlf.nr i permen for å være på sikre siden om det er bøker jeg er ekstra glad i.

Da tar du med deg ergrelsen på kjøpe. Du vet at den som tier samtykker... Selv låner jeg ikke bort noen bøker, ikke til min søster engang. Pga at det tar så lang tid før jeg får boken tilbake og må mase i tillegg. Det å være hele tiden oppdatert hvem som har lånt boken til hvilken tid - vil jeg ikke.

Nuvel... jeg har sagt ifra, men klart... jeg kan selvsagt takke meg selv når jeg fremdeles låner ut bøker. Og som sagt, jeg får de alltid tilbake i god stand, og det er vel til syvende og sist det som teller for meg. :)

Som andre sier, ha navnet ditt i forpermen. Skriv gjerne liste over forfatter/ tittel utlånt til hvem og når, og si i fra når de får låne boka at "den vil jeg ha tilbake, jeg spør etter den om ei tid". Dette burde være helt greit for dem å forholde seg til... Når tiden kommer kan man selvfølgelig pakke inn spørsmålet i vennlighet - uten at det trenger å føles awkward. Jeg har også opplevd at bøker ikke blir levert tilbake, ja... Neida, det er ingenting feil i å ville ha sine egne ting tilbake!

Heisan, det er tydeligvis mange som har erfaring med "boktyver". Jeg har notert meg tipset fra mange her om å skrive navnet sitt i den boka man låner ut. Det tror jeg er et godt tips. Det, og en muntlig påminnelse før man låner bort boka om at man gjerne vil ha klenodiet tilbake. Ellers må jeg si at jeg nok er blitt mer påholden, dvs jeg låner ikke så villig ut bøker til selv nære venner og slektninger lenger. Noen få favorittbøker er det overhodet ikke snakk om om å låne ut! Jeg har også fått igjen bøker unger har klint og revet i eller som voksne har ødelagt med matsøl ol.

Jeg tror dagens mennesker generelt ikke er så mye mer tyver enn folk var før, det går mer på feil holdning, det at man nå ser på bøker som forbruks - bruk og kast - objekter. Sånn er det jo blitt med det meste av ting vi omgir oss med. Sett og brukt = søppel og kast. Dessverre.

Det var helt på sin plass. Låner har forpliktelser, hva de gjør med sine egne blir deres sak.

Oi... Og dere er venner fortsatt? Det ville nok ikke jeg ha gjort.

Det ser jeg på som god og gammel folkeskikk, og skulle bare mangle.

Absolutt ikke.

Det er ekstremt irriterende hvis man ikke får bøkene sine tilbake. Derfor er jeg blitt veldig selektiv til hvem jeg låner bøker til ( som jeg har nevnt i en annen tråd her inne). Jeg kjøper bare innbundne bøker, og for noen år siden lånte jeg ei bok til et familiemedlem. Da hun leverte boka tilbake, så var det i pocketform (fordi hunden hennes hadde spist boka). Hun kjøpte riktignok ny bok til meg, men å erstatte en innbundet bok med en pocket?????. Det hadde jeg aldri fått meg til å gjøre selv. Mulig jeg er sær, men men:)

Utrolig historie. Må jo spør hvordan vedkommende behandlet lånt bok på. Er den en valp så legger man ikke lånte ting i høyde hvor den kan få tak i ting.

Uhell skjer. Da vår hund var valp klarte jeg å legge igjen mobilen på kjøkkenbordet, den var knust når jeg kom tilbake fra skolen.

Selvfølgelig hadde jeg det, samme utgave eller en bedre. Kommentaren var mer til Kirsten som mente at låneren var uforsiktig.

Uhell kan skje alle, men jeg reagerte på at jeg fikk boken tilbake i pocketform:)

Det hadde jeg også gjort.

Forsto hva du mente og jeg er helt enig. Min kommentar gikk på at man ikke nødvendigvis er uforsiktig fordi en valp får tak i noe, det holder å være distré. Kjente meg nok litt igjen i den :-)

Jeg tenker at en kan vel fint minne vennene sine på det. Det kan jo rett og slett ha gått i glemmeboken i en travel hverdag ;) Et annet tips er å skrive navnet sitt i boken, da ser de det ihvertfall hver gang de åpner den og blir påminnet at de har lånt den av deg.

Jeg er ganske sær på hvem jeg låner ut bøker til. Det er ikke alle som får tilgang i mitt bibliotek. Kriterier for hvem som kan låne bøker baserer seg på at jeg vet at jeg får bøkene tilbake og at bøkene blir pent behandlet. Jeg er også ganske flink til å minne venner på at de har en bok som er min når det har gått et par uker.

Det er jo også mulig å starte en debatt om hva vedkommende syns om boka, som et grovt hint om at den fortsatt tilhører deg...

I situasjoner der noen låner noe, synes jeg det skiller på om de spør eller om du anbefaler en bok. Om de selv spør om å få låne en bok så er fristen ganske kort for å levere tilbake, men om du anbefaler en bok så synes jeg den må være ganske fleksibel. Det enkleste er ofte å avtale på forhånd hva slags forventninger man har, da slipper man misforståelser fra begge parter.

Selv har jeg akkurat levert tilbake en bok jeg lånte før jul, dette var en bok mamma mente jeg ville like. Før jeg tok den imot sa jeg klart ifra at jeg ikke visste når jeg fikk lest den, på den måten slapp jeg dårlig samvittighet og hastverk. 

Låner kun bort "verdifulle" bøker til folk jeg stoler på og som jeg vet ikke tar det ille opp om jeg minner de på lånet. 

Jeg anbefaler gjerne om jeg blir spurt om slikt, men låner ALDRI ut. Sjelden jeg får tilbake. Ei heller ber jeg folk om å få låne. Jeg veit hvor distre jeg er, og glemmer gjerne å ta med det jeg låner neste gang jeg treffer vedkommende. Selv om jeg egentlig mener å gjøre det.

Eg prøver å skriva namnet mitt med blyant i permen på bøker eg låner vekk, slik i tilfelle. Men ofte er det eg som er mest gløymsk, og vert (lukkeleg) overraska når vener kjem dragande attende med bøker dei (heilt korrekt) påstår dei har lånt frå meg. Sjølv set eg lånte bøker i ei eiga hylle, for å vera sikker på å ikkje verta ein av boktjuvane.

Men eg prøver òg å sjå positivt på forsvunne bøker. No går det mykje i paperback hjå meg, og dersom ei av dei forsvinn i andre sine bokhyller tek eg det heller som ein kompliment, og tenkjer at boki berre var mi for ei stund, at ho no har gått vidare. Hardcover derimot, dei få eg har, dei krev eg som regel attende ved neste korsveg eller flytting eller liknande.

Hvorfor ikke det?

Bøker jeg låner får ikke tid til å stå i en egen bokhylle... Enten ligger de i en ventebunke eller jeg holder på med den. Når jeg er ferdig, blir den levert tilbake.

Nei, og derfor i ei eiga, vekk frå mine eigne bøker. Elles er det som fleire seier lett for at dei forsvinn i mengda.

Faktisk er det bedre enn at den ligger rundt omkring. Kanskje dekket av andre ting slik at man må igang med å lete, noe jeg synes er noe respektløs.

Hos den pliktoppfyllende låner vil boken i hyllen være en påminnelse. Hos andre en i massen tror jeg.

Ja, bøker jeg har lånt stikker seg ut som en fasan i hønsegården... Jeg veit veldig godt hvilke jeg har sjøl og hvilke jeg har lånt!

Slippe øyenstenene sine ut på tur, - absolutt uhørt!

Du er ikke alene om å ha opplevd dette. Jeg har i tillegg hørt om et par tilfeller der bekjente av meg er blitt "frastjålet" bøker av personer de har hatt på besøk. Man har da rett og slett utnyttet et ubevoktet øyeblikk fra vertens side, og da raskt snappet en bok ut av bokhylla, for så å putte den ned i sekken/vesken. En slik atferd er selvsagt tolalt uakseptabel.

Kjenner jeg noen slike mennesker, kaller jeg dem ikke venner... De er troendes til å svikte når man trenger dem.

En annen variant av lånemisbruk gjelder tidsskrifter fra biblioteket. Her har jeg ved etpar anledninger opplevd at livsstilsblader jeg har lånt med meg hjem, har manglet enkeltsider, rett og slett fordi en/flere tidligere låner(e) har revet ut disse til å samle på hjemme...

Høflighet og respekten for andres ting hvor tok den veien i vårt moderne samfunn. Frekke folk finner man overalt, "meg selv og meg selv igjen og dersom der noe mer plass så er det reservert meg selv".

Hvor er respekten for andres eiendom? Maken til frekkhet...

Selv har jeg gjort meg opp en mening om ikke låne bort bøker, kanskje til min barndomsvenninne for hun leverer boken kvikt tilbake. Men, nei, ikke til bekjente eller familie - har lært det tar for lang tid før jeg får den tilbake av ulike årsaker. Liker ikke å mase jeg heller. Låner man en bok så begynner taksameteret å gå så snart man har kommet inn dørene hjemme.

Nei, du er ikke alene. Selv må jeg mase på min egen datter for å få tilbake lånte filmer og bøker. Jeg har aldri tenkt på at det skulle være sårende, men masing kan være ubehagelig. Heller det enn å "miste" en bok.

Be om å få boka igjen på en fin måte, eller hent den i bokhylla neste gang du er på besøk.

"Jasså, det er hit du har flyttet", sier man høyt og legger boken i vesken sin. :)

Den var god! Kunne jeg gitt flere stjerner skulle du fått i fleng hehe.

Selvfølgelig.

Låner man så forventes det i utgangspunktet at man returnerer det tilbake til eieren.

Du er neppe alene om det. Men mange har dårlig hukommelse og bruker så lang tid på en bok at innen de er ferdige har de glemt hvem de lånte den av. Eller...? Kanskje det hjelper hvis du skriver navnet ditt i boka?