Vestens gjeldsproblemer
Christian Anton Smedshaugs bok "Gjeld" er en enkel og grei gjennomgang av årsakene til vestens gjeldsproblemer.
Vesten befinner seg nå i en gjeldskrise av nesten bibelske dimensjoner. I følge tall fra 2011 har medlemslandene i EU en gjennomsnittlig statsgjeld på 82,5 prosent av BNP mens USA har 101,5 prosent, hvilken er en økning på henholdsvis 23,5 og 39,5 prosentpoeng på bare fire år. Den høye statsgjelda gjør at Vesten i mange år må bruke mer penger på å betale renter og avdrag og mindre penger på offentlige tjenester og velferd. Samtidig, på den andre siden av jorda, blomstrer Kina som aldri før. Hvordan i all verden havnet Vesten i dette gjeldsuføret?
I boka "Gjeld – Hvordan vesten lurte seg selv" svarer Christian Anton Smedshaug på dette spørsmålet. Økologen, økonomen og Senterparti-mannen mener det er to hovedårsaker til at vesten havnet i gjeldskrisa. For det første har vesten i mange år finansiert langvarige budsjettunderskudd med lånte penger. For det andre måtte vesten redde sitt eget banksystem fra konkurs med svimlende redningspakker under finanskrisen i 2008.
Langvarige budsjettunderskudd finansiert med lån
Når en stat over flere år finansierer budsjettunderskudd med lån fra banker istedet for å øke inntektene eller å kutte i utgiftene, oppstår langvarige budsjettunderskudd.
Manglende inntekter skyldes i stor grad, i følge Smedshaug, at mange vestlige land har nedbygd industrien til fordel for mindre uproduktive sektorer. For å tjene penger må et land eksportere varer andre land vil ha, og helst industrivarer, siden disse ofte er mer produktive per hode enn andre goder og tjenester. Men i følge Smedshaug har de fleste land i Vesten sluttet å produsere industrivarer andre land vil ha. Industriproduksjon er gradvis blitt flagget ut til Kina og i Vesten satser man istedet på ”uproduktive” sektorer som tjenester, eiendom og fritid.
Årsakene til at vestlige land valgte å låne penger istedet for å kutte utgiftene, er i følge Smedshaug flere. For det første har mange vestlige stater ført en medkonjukturspolitikk der de burde ført motkonjukturspolitikk. Statene har brukt opp alle pengene i gode tider, fremfor å spare noen av dem til dårlige tider. Når de dårlige tidene først kom, valgte staten å låne penger fremfor å kutte ned på utgiftene, i god tro på at de dårlige tidene ville gå over av seg selv. For det andre har mange vestlige ført en populistisk skatte- og velferdspolitikk. Velgerne ønsket både lav skatt og gode velferdsordninger, og politikerne ga dem det de ville ha. For å finansiere underskudd forårsaket av gode velferdsordninger og lave skattesatser, lånte statene penger framfor å sikre et tilstrekkelig skattegrunnlag. Hellas er det fremste eksemplet på denne populismen.
Statlig overtakelse av privat bankgjeld
På toppen av budsjettunderskuddene kom finanskrisen i 2008, hvor de amerikanske storbanker på Wall Street plutselig stod i fare for å gå konkurs. Ingen ante rekkevidden av hva som ville skje dersom bankene gikk over ende, og derfor ble de vestlige statene enige om redningspakker for å redde dem. USA alene punget ut med XXX antall dollar. På det viset ble bankenes private gjeld ført over på statenes offentlige gjeld, på toppen av gjeldsbyrden som allerede hadde blitt til gjennom mangeårige budsjettunderskudd.
Årsakene til finanskrisen er mange og sammensatte, og i "Gjeld" peker Smedshaug på tre årsaksforklaringer: Statlig garanti for subprime-lån kombinert med deregulering av finansmarkedene, en statlig finanspolitikk som skapte kunstig lave renter og nye billige penger, samt tilgang på billige penger fra Kina.
Statlige subprime-garantier og finans-dereguleringer
Boligboblen i USA ble hjulpet i gang av en uheldig kombinasjon av statlige subprime-garantier og deregulering av finansmaarkedene. På begynnelsen av 1990-tallet innførte Bush senior en lov som påla de statlige låneinstitusjonene Freddie Mac og Fannie Mae å gi 30% av utlånene til dem som har dårlige kredittforutsetninger (subprime). Politikken ble videreført av Clinton. Tanken var at alle amerikanerne, også de som ikke hadde råd, skulle få muligheten til å skaffe seg egen bolig. Problemet er at når staten garanterer for banksystemene samtidig som bankene står fritt til å spekulere, skaper det en situasjon hvor bankene kan gamble og inkassere all profitt hvis de vinner og staten rydder opp hvis de taper.
Og det som skjedde i boligboblen var nettopp en slik ”moral hazard”. Bankene ga lån til mange som ikke kunne betale for seg, og disse råtne lånene ble igjen - på grunn av samtidig deregulering av finansmarkedene og påfølgende keativt finansielt entreprenørskap - delt opp i pakker og solgt videre til banker i andre land, som igjen solgte dem videre til andre banker, og så videre. Når boligboblen sprakk hadde ingen oversikt over hvor de råtne lånene befant seg. I frykt for hele systemets kollaps, så vestlige land så ingen annen mulighet enn å redde bankene med dyre redningspakker.
Kunstig lave renter og tilgang på billige penger
Boligboblen i USA ble også hjulpet i gang av en finanspolitkk som førte til enkel tilgang på billige penger. I frykt for økonomisk resesjon, har sentralbankene holdt rentene (pris på penger) kunstig lave for å holde hjulene i gang. Samtidig har sentralbankene har trykket penger for å finansiere statenes underskudd, som igjen fører til inflasjon. Kombinasjonen høy inflasjon og lav rente, fører til negativ realrente, hvilket betyr tap å spare penger i banken. Istedet brukes pengene på spekulasjon i finansmarkeder og å investere i boliger.
Verst av alle sentralbankene er Federal Reserve i USA. Federal Reserve er i en særposisjon, ettersom valutaen de kontrollerer, dollaren, de facto er verdensvalutaen. Helt siden ”the Nixon Shock” i 1971, hvor USA forlot gullstandarden for å trykke mer dollar for å finansiere Vietnam-krigen, har den amerikanske sentralbanken trykket penger hver gang USAs budsjetter går i underskudd. De siste 13 årene før boligboblen sprakk var veksten i dollarmengden 70% høyere enn stigningen i BNP. Disse pengene smurte økonomien og skapte inflasjon i eiendomsprisene.
Boligboblen ble også smurt av billige penger fra Kina, som invester deler av eksportoverskuddet sitt i vestlige valutaer og obligasjoner. Spesielt attraktivt er amerikanske obligasjoner og amerikanske dollar.
Mulige tiltak i Norge
Norge er blant få (det eneste?) vestlige land med langvarig budsjettoverskudd, men det betyr ikke at vi er utenfor gjeldsfare. Norges offentlig sektor er oppblåst, budsjettoverskuddet skyldes først og fremst gode tider i oljebransjen – og en gang vil oljeeventyret ta slutt - og den private gjelden er faretruende høy. Hva bør Norge gjøre for å ikke havne i den samme gjeldsfella? Smedshaug foreslår flere tiltak for å skape en bedre og mer bærekraftig norsk økonomi, deriblant å motive til investeringer i innovasjon og industri fremfor eiendom og finans, å re-regulere finanssektoren og ikke garantere for bankvesenet, samt å motivere privatpersoner til å spare mer og låne mindre. Han understreker at endringene må komme gradvis over tid og ikke brått.
Smedshaug mener også norske investorer må investere pengene sine annerledes. Staten må oppfordre det private næringsliv til å investere i (naturfaglig-)kunnskap, industri og innovasjon, istedet for i ”uproduktive” sektorer som eiendom, fritid og finans. Smedshaug foreslår skattelette til bedrifter som satser på innovasjon og teknologi og subsidier for å beskytte ”infant industries” mot oppkjøp fra utlandet.
Videre foreslår Smedshaug bedre regulering av finanssektoren i kombinasjon med at staten ingen lenger bør garantere for det private bankvesenet. På lang sikt vil det være bedre å la bank-verstingene gå over ende enn å redde dem. Han viser til Island, som – sterke advarsler til tross - lot bankene sine gå over ende istedet for å redde dem med redningspakker. Etter en tøff periode, med mye sosial og politisk uro, er den islandske økonomien nå sakte men sikkert på bedringens vei.
Smedshaug er også opptatt av at den private spareprosenten må opp. Nordmenn sparer i gjennomsnitt 7,4% av inntekten (SSB 2011), mens kineserne sparer i gjennomsnitt 40% (s. 133). Alle privatpersonlige investeringer, som bolig, bil, hytte, etc, finansieres med lån og ikke oppsparte midler. Det er begrenset hva lille Norge kan gjøre med andre sentralbankers pengepolitikk, rentesatser og internasjonal valutaspeulasjon, men det går an å fjerne skattefradrag på lån og å innføre eiendomsskatt på eiendom utenom egen bopæl slik at det blir mer lønnsomt å spare overskuddspenger i banken.
Et annet tiltak som kan – må? - vurderes å er å fjerne enkelte velferdsordninger. Nordmenn sparer lite fordi vi har tilgang på billig kapital og gode velferdsordninger. Dersom ting går skeis forventer nordmenn å bli hjulpet av staten, derfor setter vi ikke av penger i tilfelle "en uværsdag”. I Kina er det annerledes. Dersom ting går skeis forventer ikke kinesere å bli hjulpet av staten, derfor er de sterkt motivert til å sette av penger til ”en uværsdag”.
Sist sett
