Et ildsjelprosjekt fra Jahn Otto Johansen

Forfatteren og journalisten Jahn Otto Johansen (f. 1934) vokste opp i Porsgrunn. I løpet av sin karriere har han skrevet en imponerende mengde med bøker (se hans bibliografi på Wikipedia) og artikler, og han har også engasjert seg betydelig i minoriteter generelt og i jødenes historie og skjebne spesielt. Ja, så mye har han engasjert seg i jødenes skjebne at mange - særlig etter at han i 1980 utga boka "Min jiddische mamma" - har vært overbevist om at han er av jødisk opprinnelse selv. Men han er ikke det. Derimot vokste han opp i et kristent miljø.

Jeg kom over Johansens bok "Den nygamle antisemittisme" i forbindelse med et forfattertreff på Jødisk Museum tidligere i vår. Boka er ikke i fritt salg, og den er skrevet med tanke på undervisning i videregående skoler og på universitetene - etter at en kortfattet og lettlest bok om temaet, og som også var faglig holdbar, hadde vært etterlyst. I denne lille, men svært kortfattede og fortettede boka, tar Johansen for seg jødehat i vår tid, om konspirasjonsteorier (bl.a. Sions vise protokoller), om jødeparagrafen i den norske grunnloven, om Henrik Wergelands engasjement for å få denne paragrafen fjernet, om norsk unnfallenhet under andre verdenskrig, om en skremmende økning i jødehetsen nær sagt over hele verden osv. Boka inneholder alt som tenkes kan av litteraturhenvisninger. Underveis tenkte jeg at "hvorfor er ikke den eller den boka tatt med?" - bare for å oppleve at alt var nevnt - i tur og orden. Også Stefan Zweigs berømte roman "Verden av i går", som er en helt unik dokumentar om fremveksten av antisemittisme i Sentral-Europa i mellomkrigstiden, er nevnt.

Boka er på alle måter meget tankevekkende og svært lærerik! Johansen prøver ikke bare å forklare opphavet til det som må oppfattes som antisemittisme og jødehat, men han forsøker også å forklare hva antisemittisme egentlig er. Han viser til at det er fullt mulig å være antisemitt uten å ha møtt en eneste jøde, og at det dessuten er mulig å være mot staten Israels handlinger mot palestinere uten at man av den grunn er antisemittisk. Når beskyldninger om antisemittisme i den forbindelse trekkes frem, er dette nærmest å betrakte som en hersketeknikk i debatten.

De utviklingstrekk spesielt i nyere historie som Johansen trekker frem, er meget skremmende. I dag er det ikke bare nynazister som fremmer jødehat, men også enkelte ekstreme fundamentalistiske miljøer innenfor islam. "Jøde" har gjenoppstått som skjellsord blant de unge, og tendensen til hetsing av jøder som bærer religiøse symboler på åpen gate, viser at jødehatet der det eksisterer er blitt mer voldelig.

Selv har jeg alltid lurt på hvor jødehatet oppsto - utover at jødene opp gjennom historien har blitt hatet fordi de drepte Jesus. Når jeg så leser om Luthers jødehat, må jeg innrømme at dette faktisk var nokså ukjent for meg. Jeg visste heller ikke at det bare bodde 2000 jøder i Norge i 1939, og at halvparten av disse ble drept etter deportasjon til tyske konsentrasjonsleire (fortrinnsvis Auschwitz). Resten klarte å unnslippe enten ved å rømme til Sverige eller England, eller ved å gå i dekning så lenge krigen varte. Johansens beskrivelse av den påståtte uvitenheten etter krigen - både i Tyskland og i Norge - er bitende sarkastisk. Det forhold at jødene ble fratatt statsborgerskapet samt at deres eiendeler ble konfiskert i forbindelse med avreise til Tyskland, indikerte på alle vis at det ikke var meningen at de skulle vende tilbake. Det var ikke det offensive hatet som var verst - det var likegyldigheten.

I boka siterer Johansen diktet "Ikke bødlene" av lyrikeren Halfdan Rasmussen (side 51):

"Ikke bødlene gør mig bange

ikke hadet og torturen

ikke dødens riffelgang

eller skyggene på muren.

Ikke nætterne når smertens

sidste stjerne styrter ned -

Men den nådeløse verdens

blinde ligegyldighed.

"Vi må innse at det jødiske Holocaust ikke bare var et tilfeldig folkemord, men et siviliasjonsbrudd. Og derfor er det som Aftenposten skrev, intet mindre enn et sivilisasjonsprosjekt å motarbeide jødehatet i vår egen tid." (s. 111)

Denne boka er en av flere bøker om minoriteter, og Jahn Otto Johansen skriver i sitt forord følgende:

"Denne småbok-serie tar sikte på å være selvfinansierende. Det er ikke beregnet noen som helst fortjeneste for forfatter og forlag. Det viktigste for meg er at flest mulig engasjerer seg for minoritetene ved at det opparbeides empati og kunnskap. Empati uten kunnskap kan lett bli forbigående, og kunnskap uten empati kan lett bli for teroretisk."

Jeg skulle ønske at denne boka hadde vært tilgjengelig for flere! Selv har jeg allerede sikret meg boka "Jødehat - Antisemittismens historie fra antikken til i dag" av Trond Berg Eriksen, Håkon Harket og Einhart Lorentz, en monstrøs bok på nesten 700 sider. Denne boka fremhever Johansen som en av de grundigste bøkene som er gitt ut i Norge om temaet. Fordelen med Johansens bok er imidlertid at den er tynn og kompakt, lettlest, lite akademisk og teoretiserende og dermed tilgjengelig for flere på en helt annen måte. Jeg ble meget imponert over hans kunnskaper om temaet! Her blir det terningkast fem!

Er det helt umulig å få tak i boken "Den nygamle antisemittisme"? Den neste boken du referer til Jødehat - Antisemittismens historie har jeg, men jeg har ikke lest den enda. Vil også foreslå "For Leas skyld" av Marianne Terjesen (det er en roman, men var veldig realistisk). Når jeg tar for meg et emne så er det flere enn en bok jeg leser egentlig. At Luther var jødehater det ante jeg ikke, vet bare at han hatet Paven og hans hoff.
Helt utrolig når man tenker etter at man kan legge et folkeslag for hat.

Boka finnes i antikvariater, og dessuten er det sikkert mulig å få tak i den på Jødisk Museum i Oslo, der jeg kjøpte mitt eksemplar. Jeg har også lest "For Leas skyld". Det var faktisk på et forfatterforedrag med forfatteren Marianne Terjesen at jeg befant meg på dette museumet - og altså fant Jahn Otto Johansens bok. For øvrig fatter heller ikke jeg hvordan man kan legge et helt folkeslag for hat. Men bare tenk hvilke holdninger mange har til sigøynere i dag! Og som de forfekter uten å bli det minste flau over dette. Det handler om mye av det samme. Utbredt generalisering, alle skjæres over samme kam, tilleggelse av mengder med dårlige egenskaper (uten at man nødvendigvis har kjent noen selv) osv., osv.

Jeg har fått tak i Den nygamle antisemittisme på et av antikvariatene jeg bruker. Det hadde jeg aldri skjedd hadde ikke du skrevet anmeldelse om den her. Angående sigøynere så har vi hørt mye nedsettende, det har du helt rett i. Det finnes gode og mindre gode mennesker innenfor alle slags folkeslag. :)

Om noe har norske medier, i hvert fall enkelte aviser, de siste årene vært forholdsvis flinke til å ta opp jødehat som et på nytt voksende problem. Om du tenker på dekningen av konflikten mellom Israel og Palestina kan ikke media klandres dersom folk er så dumme at det staten Israel foretar seg anses for å ha noen som helst slags sammenheng med "hvordan jødene er som folk" (anførselstegn en absolutt nødvendighet). Det burde ikke være nødvendig med en fotnote som sier: "Ikke alle jøder er slemme altså". På den annen side er det jo dette mennesker gjør best, observerer vi et råttent eple i en annen gruppe så tillegger vi hele gruppa dennes egenskaper, gjør vi det samme i vår egen gruppe så støter vi det råtne eplet ut og bedyrer vår moralske overlegenhet.

Det slipper du å overbevise meg om, som knapt tror vitenskapelig objektivitet, og langt mindre objektiv journalistikk, er mulig. Fornuften er følelsenes slave.

Det er derfor ikke din oppfatning om at media ikke lykkes i å være objektive jeg bestrider, men at de skulle være ensidige på en måte som kan fremme jødehat er en type påstand jeg som regel ønsker eksemplifisert. En påstand uten bevis kan avfeies uten bevis. Ikke ta dette ille opp, jeg krever ikke konkrete eksempler fra deg eller noe.

Man kan nok fint argumentere for at den pro-palestinske tilnærmingen til konflikten som har fått rotfeste i majoriteten av Norges befolkning har ført til økt jødehat, grunnet en (feilaktig) oppfatning av korrelasjon mellom politikk og kultur/rase. At store deler av media er noe preget av det pro-palestinske standpunktet er nok hevet over enhver tvil. At de, selv med en pro-palestinsk holdning, skulle ha omtalt konflikten på en måte som har innebåret generalisering av jøder eller negativ karakteristikk av jøder, er en langt mer problematisk påstand. Såpass problematisk og alvorlig at den bør argumenteres godt for. Det var poenget mitt.

Jeg respekterer det, og jeg håper jeg ikke fremsto altfor arrogant. Blir engasjert av dette, det voksende jødehatet er noe jeg tar svært alvorlig. Jeg tviler ikke på at du kan ha oppfattet noe i media som kan ha bidratt til å forsterke det, og har full forståelse for at det kan være vanskelig å eksemplifisere slik. Til slutt må jeg si at jeg håper det er rom for politisk diskusjon her inne, jeg skjønner ikke helt hvordan man skal kunne unngå det på et bokforum, egentlig. Bøker sier gjerne noe om hvordan ting bør eller ikke bør være, og vips: man er inne i politisk territorium med en gang man kommenterer bokas (oppfattede) idegrunnlag. Selv betente saker som Midtøsten-konflikten bør det være rom for mener jeg, så lenge man kan diskutere saklig uten at det tys til personangrep eller noen tar personlig et argument som ikke hadde noe med person å gjøre.

Veldig enig i din tilnærming til religion/politikk på siden. All litteratur er jo skrevet i en kontekst og mye av den er påvirket av kulturelle, politiske og religiøse oppfatninger. Hvis dette ikke skal belyses mister vi vesentlige sider ved vår litteraturforståelse. Mye av bestselgerlitteraturen er høyst politisk, som Drageløperen, Tusen strålende soler, Morgen i Jenin og Cuba- historiene til Samartin. Jeg mener det bør avsløres, endevendes og diskuteres! Debattlitteratur likeså! Uten et kildekritisk lesende folk vil demokratiet svekkes. Intet mindre står faktisk på spill. Og da får det heller være om ikke alle synes det er så hyggelig hele tiden. Alt kan ikke bare være hyggelig uten at noe annet vesentlig går tapt. Og hva som oppfattes som hyggelig, spennende eller guffent er jo også individuelt.

Kan ikke tenke meg noe stort mer hyggelig enn en vennligsinnet diskusjon om kultur, politikk, religion og filosofi med nysgjerrige mennesker (som fortrinnsvis er trygge på seg selv)! I vår tids ideologiske ørken og med den tilliten vi har til politiske institusjoner har vi lett for å glemme at det er på den lokale puben, over middagsbordet eller på bokelskere.no at tidevannet sakte, men sikkert kan snus. Først må man bry seg da, og det er ikke noe den store stygge tidsånden er så flink til å markedsføre som et insentiv for det gode liv i våre dager. Mye annet som skal markedsføres først.

Det kunne ikke falle meg inn i å anta eller spekulere i at noen ikke bryr seg eller mangler selvtillit, ei heller har jeg et ønske om å diktere for andre hva de skal bruke dette nettstedet til. Dette har jeg heller ikke sagt. Du tar ordene mine ut av sammenheng, uten at jeg tror du mener det. Jeg svarte på Strindins påpekning av at hva som oppfattes som hyggelig er individuelt og på hennes sentiment om hva som utgjør grunnstammen i et godt demokrati.

Har man ikke lyst til at dette skal være en arena for politisk debatt lar man være å delta i slike diskusjoner. På samme måte finnes det mange tråder jeg ikke har noen interesse av å delta i her på bruket, men det gjør meg ingenting at de er der, jeg kan sågar lese dem og finne dem både fornøyelige og interessante likevel.