Dette er et referanseverk for den som allerede er godt belest i både tradisjonell og kontemporær sosialantropologi, og vil nok kunne oppfattes dels diffus for den uinnvidde. Barnard gjør en god og oversiktlig historiegjennomgang innenfor fagfeltets tradisjon, samtidig som han avslutningsvis gir både spådom av antropologiens fremtid og en kartlegging av antropologiens nåværende form (kontra innhold). Boken er forholdsvis kort tatt i betraktning det omstendelige temaet som skal dekkes, og inneholder alt det nødvendigste for oversikt selv om dette innebærer og forutsetter at leseren allerede kan mange, og nesten alle, av de utbroderende detaljer for hvert tema. At dette blir en nødvendighet er selvforklarende gitt konteksten, men det er heller ingen svakhet. Med nøye studering og hardt arbeid kan boken skape "know-it-alls" uten dypdykkkunnskap fra den antropologiske tradisjon. Ikke for at dette er en anbefalt tilnærming til boken, men det er i det minste en mulighet hvis man ikke ønsker å lese viktige, historiske antropologiverker.
Barnard har et godt og lettfattelig språk, og klarer å gi gode kontekstualiseringer av komplekse temaer hvor disse fremstår. Andre temaer blir lett behandlet, sannsynligvis fordi tematikken i de tilfeller er elementærkunnskap for antropologistudenter og antropologer. Det er heller ikke mange store overraskelser i boken for den med ovennevnte studiebakgrunn i sekken, selv om det er en klar fordel å ha generell kunnskap om de siste tusen årenes filosofi- og idéhistorie (hvilket for øvrig er noe de fleste burde ha). For Barnard starter antropologien med Montesquieu, men det er like viktig å kjenne til bakgrunnen for statsdannelsen og senere sosialteori, hvor HobbesLeviathan er nødvendig kjennskap, MachiavellisFyrsten, Rousseaus idéer om den sosiale kontrakten, og videre persongalleri ved blant annet Locke, Mill og Smith (senere Marx, Morgan (Engels), Durkheim og Weber. Andre viktige personer: Descartes, Kant, Hegel, Wittgenstein og Kuhn).
Det kanskje viktigste i boken kommer mot avslutningen i elaboreringen av det postmodernistiske paradigmet. Det er her nåværende antropologi stanger for øyeblikket, og Barnard forklarer svært godt hva postmodernismen har hatt av betydning for sosialantropologien gjennom interpretisme og refleksivisme, hvordan relativismen har gjort seg gjeldende på ny (flere tiår etter den Boasiske tradisjon), og nye perspektiver på prosess, individ og makt. Barnard klarer å formidle disse temaene ved å tilnærme seg postmodernismen kritisk med reflekterende spørsmål både implisitt og eksplisitt, og ender med å fremme både anbefalinger og spådommer på hva som skal til for å kunne bringe antropologien fremover fra hva som i den mest ekstreme varianten av relativisme kan ende med ingenting annet enn subjektiv informasjon, i kontrast til ønsket om objektiv kunnskap (forutsatt at antropologien skal kunne anse seg selv som en vitenskaplig disiplin, og ikke bare reisebrevlitteratur). Alt i alt vil jeg konkludere med at dette er en god bok, og anbefalt til alle antropologistudenter som har tatt vel halvannet år med antropologi fra før av. Man forstår ved å lese boken at svarene endrer seg i tekstanalyser ved ulike perspektiver, og at mål og middel må omstendelig vurderes for å vite hvor man står som antropolog, og hvilke konsekvenser dette vil ha både for analysen, men kanskje viktigere for seg selv og faget som sådan. Dette vil utvilsomt skape bedre antropologer.
Sist sett
