Akkurat nå føler jeg meg som en gnist fra det store bålet på himmelen.
Det var ikke meningen at jeg skulle lese denne boken en gang til. Egentlig hadde jeg bare tenkt til å bla igjennom den for å finne gode sitater, men jeg klarte jeg ikke å finne det jeg skulle. Rett og slett fordi denne boken er som et sitat i seg selv. Det er så mye å hente, smake på, dele. Jeg får lyst til å klappe i hendene, rope ut at Gaarder, han fortjener å få nobelprisen i fantasi. Eller i teologi og astronomi for den saks skyld.
Sist sett
