Bokelskere.no

Gleder meg!

Jeg gleda meg også, det pleier å være en fryd å lese Fløgstad. I tillegg handler bøkene om noe. Denne gangen føler jeg at det handler om alt for mye, og det fungerer ikke som fortelling/roman.

Jeg gir likevel et anstendig terningkast, som vanlig er det fullt av gode ordspill, formuleringer og betraktninger.

Les denne no, og etter ca hundre sider greier eg ikkje å fatte kva dette eigentlig handlar om. Ordspel er her, både nok og for mykje.....men, på meg verkar det som Fløgstad skriv etter innfallsmetoden.....blir det betre utover i boka? (Har lest litt usamanhengande, så det kan kanskje gjere sitt, men roman?? - kan boka virkelig kallast det?)

At det er skrevet etter innfallsmetoden er ei god formulering av det inntrykket jeg hadde. Så vidt jeg kan huske ble det ikke annerledes utover i boka. Men om du liker ordspillene hans og setter pris på noen gode betraktninger som kanskje ikke helt henger i hop er det likevel verdt å holde ut.

Eg heldt ut - på eit vis. Men denne svarte ikkje til dei forventningane eg hadde på nokon måte, heller tvert imot. Eg greidde ikkje å finne meininga....eller kva det eigentleg handla om. Opplevde det nesten som det reinaste tøv - og det er synd, for Fløgstad kan skrive.

Nordaustpassasjen traff meg midt i den delen av hjertet som er forankra i hjernen. Den ytre historia om to brødre er beskrevet på bokbaksida. For meg var det fortellerstemmens tanker om samfunnet som gjorde boka.

Forfatteren belyser prosjektet på side 67 - 68: Alle veit jo at medieindustrien er den mest fremskridne delen av den utvikla kapitalismen. All opposisjon står maktelaus andsynes denne geniale kombinasjonen av sanning og løgn (...) Dei som ønsker samfunnsendring, står rådlause så lenge dei ikkje klarer å overgå medieindustrien, så lenge dei ikkje skrønar villare, smilar breiare (...) s. 67.
Er det noko eg sjølv angrar på, er det at eg ikkje har klart å bruka denne fridommen til å bli kvass og uregjerleg nok. (...) Å skriva for kritikken er ein dårleg forretningsidé. Kritikarane får jo bøkene gratis. Å skrive for bokkjøparane er ein dårleg kunstnarleg idé. Då blir du leverandør av handelsvarer. Det einaste aktverdige er og blir å skrive for seg sjøl, for å skriva seg sjølv fri. Og håpe at nokon vil følga med. s. 68

Hallo Kjartan! Jeg følger. For meg var det kanskje den beste kritikken av markedsliberalismen og hva den fører til jeg har lest i skjønnlitterær innpakning. Og det gjorde meg litt mindre ensom.

For noen dager siden satt en representant for tysk bilindustri på teve og sa at de fire friheter de sjøl hadde vært med å fått innført i Tyskland hadde ført til at det nå ikke var bilindustri igjen i Tyskland. Alt var flytta til Japan.

Parallellen til sitatet på side 81 er klar: Gamle almenkringkastarer som ... NRK (Norsk rikskringkasting) hadde gått gjennom svært vellykka privatiseringsprosessar. Etter kvart oppdaga dei nye eigarane at det gav langt større inntekter å selja frekvensområde enn sjølv å produsera radio- og teveprogram.

Det var det som vart mitt problem, om vi kan kalle det det. Eg hadde forventningar om at boka skulle handle om dei to gutane som vart skildra på baksida. For meg vart det ei bok med betraktningar om laust og fast - ganske lite romanpreg over innhaldet.
Synest kanskje også at Dalen Portland er eit betre val om ein er ute etter sosialrealistiske betraktningar?

Spørs om ikke markedsavdelingen bommet litt med den vaskeseddelen ja. Men de kan ikke hatt det lett, som skulle prøve å oppsummere denne romanen på en kjapp og markedsvennlig måte - det er jo nettopp det romanen stritter imot hele veien..

Ja, det var litt vel rotete og uoversiktelig syns jeg også. Egentlig nokså skuffa etter de to siste kjempebøkene Grand Manila og Grense Jakobselv

Er litt enig altså.