Er det noen her inne som har greie på det? Jeg har akkurat begynt på "Den usynlige broen" der handlingen foregår i Ungarn på 1930-tallet, mens boken er skrevet i våre dager av en amerikansk forfatterinne og oversatt til norsk av det dyktige oversetterparet Kari og Kjell Risvik.
Problemet mitt er at de lar en fattig student helt naturlig si "du" til eldre og rike mennesker, og jeg opplever at det skurrer veldig. Her i Norge ville han jo da naturligvis ha sagt "De", i Tyskland "Sie" og i Frankrike "Vous".
Så er spørsmålet: Har de ikke den tiltaleformen i Ungarn, eller er det det amerikanske "you" som henger igjen, kombinert med at "De" har falt ut av det norske språket?
Viser 25 svar.
Hva sa man i Norge før i tiden før De, Dem osv. Kommer tiltaleformen fra Tyskland eller Frankrike i og med at hele Skandinavia bruke denne "De, Dem tiltalen". Hva sa de i norrøn tid? Eller kom det inn i den tiden det var "in" å snakke Tysk eller Fransk og likeledes oppføre teaterforestillinger på Tysk eller Fransk - annet var uhørt, på 1500-1600-1700 tallet.
Vi kan jo dessverre ikke vite hva de sa i norrøn tid, men i brevene bruktes ofte tittel når man henvendte seg til eller omtalte noen, f.eks. "herre" til/om riddere og "sira" til/om prester. Sigrid Undsets bruk i middelalderromanene skal visst være veldig "riktig", - grundig fundert på gamle brev.
På 16-1800-tallet brukte man også tiltalen "Eder", både når man henvendte seg til kongen (Eders Kongelige Majestet) og når min oldefar skrev brev til sin forlovede rundt 1870;) For meg høres det veldig dansk ut, men jeg er ikke språkhistoriker, - det kan jo være noe som har overlevd fra norrøn tid;)
Takk! Dette er et interessant tema. Håper der er noen som vet en god del som vil delta i diskusjonen.
Godt spørsmål! Uten at jeg kan peke på klar kunnskap her, vil jeg tro vi har fått det fra adelen - den danske. Tysk har jo vært et motespråk før i tiden, så kanskje vi har det derfra og tilbake i middelalderen? Noen med fagkunnskap som kan si noe om saken??
hehe det var ikke for ingenting at Ludvig Holberg skrev sine stykker som ble oppført på dansk (noe som var noe uvanlig). Men det var også en tid før dette også, før Danmark-Norge. Hvordan snakket vi da?
Ved nærmere ettertanke kan vel kanskje adelen i Europa ha fått det fra de latinsktalende geistlige? På ett eller annet tidspunkt har de hatt behov for å understreke at de er stilt nærmere Gud enn andre mennesker og forlangt ærbødig tiltale, og siden adel til enhver tid har syns det var stilig å heve seg over andre...
Igjen en påstand uten rot i fagkunnskap...! jeg bare filosoferer høyt, kan man si.
Måtte finnes noe i en tråd et sted, jeg skal til Ungarn neste uke... Kanskje jeg burde kjøpe et eksemplar av denne boka og ta med meg?? Ja, jeg syns også Risvik-ekteparet er dyktige.
Har forøvrig ikke hatt tid til å følge opp det vi snakket om, Ellen! Vi må ta det igjen...
Antageligvis det siste. Det er en vurderingssak for oversettere og forfattere om de skal bruke De-formen p norsk. Fordi den formen mer eller mindre har falt ut av språket vårt, kan det oppleves som en irritasjon i lesingen. Jeg skriver fra slutten av 1700-tallet og bestemte i samråd med redaktøren at jeg skulle droppe De-formen for å gjøre det lettere for leserne - og for meg, det må jeg jo innrømme. Det var fryktelig vanskelig å holde orden på hvem man skulle si De til og hvem man skulle si du til!
Uhu, - da blir det jo historieforfalskning;)
Enig med deg, Ellen! Det blir jo helt feil å kutte ut De-formen i slike sammenhenger. Så sent som på slutten av 70-tallet brukte man jo fortsatt denne tiltalefomen på vestkanten i Oslo.
De-formen ble nok brukt flere steder enn på Oslo's vestkant - langt utover 70-tallet.
Jeg irriterer meg over den overdrevne bruken av fornavn. Heter jeg Kari Hansen, så er jeg Kari blant folk jeg kjenner, og Hansen eller Kari Hansen for telefonselgere og andre ukjente.
Når det er sagt, det er kun i Norge at fremmede har tiltalt meg ved fornavn. Så muligens er dette et lokalt fenomen.
- og en avsporing av tråden. :)
Slik overdreven bruk av fornavn opplever jeg ofte når jeg blir oppringt av telefonselgere. I løpet av en samtale med en selger, er det ikke uvanlig at fornavnet mitt blir nevnt minst 5 ganger.
Da er vi to.
Bruken av fornavnet til samtalepartner i tide og utide, er muligens etterlevninger fra kurs som ble holdt i samtaleteknikk for noen tiår siden. En bevisst inkluderende teknikk - har blitt en klisje.
Det er ikke bare der man bruker fornavn. På sykehjem er det påfallende bruk av fornavn. De eldre har nok blitt tiltalt tidligere med f.eks. fru Olsen e.l. Jeg vokste opp med bruk av De-formen, men da familien flytter sydover da jeg var tenåring ble denne tiltaleformen borte vekk og da måtte man snu seg rundt fort.
Ja, jeg har vokst opp med en veldig tilstedeværende oldemor, så jeg har fått inn De-formen naturlig gjennom alle historiene hennes... Da mamma som tenåring jobbet i parfymeri på vestkanten, måtte hun bruke De til kunder og arbeidsgiver. Jeg syns ikke det er for vanskelig... Det er en koloritt i forhold til historien i ei bok.
Jeg synes det er tragisk hvis vi må slutte å bruke ord og uttrykk fordi vi frykter at leserne ikke vil forstå dem, - da er vi jo med på å gjøre språket fattigere!
Ja, det er med på å sørge for at færre forstår dem...
Hadde akkurat en morsom en her i kveld - en kollega var innom på hybelhuset, og han er slik som ikke leser bøker. Likevel brukte han uttrykket hinsides to ganger på en halvtime - og det er et ord som i følge Tanums Store Rettskrivningsordbok er utdødd...?!?
Da tror jeg ikke vi kan stole på Tanums. Hinsides hører jeg da i bruk relativt ofte. Og det er ikke fra eldre heller.
Men det er kanskje ikke så mye brukt i sin egentlige betydning, om livet etter døden?
Det er kanskje ikke den betydningen som er den mest brukte for tida, nei.
Er hinsides utdødd? Hvordan kan det da ha seg at jeg bruker det hele tiden? Og at alle jeg kjenner skjønner det?
Det der har jeg lurt på også... Det ordet har vært en del av mitt vokabular leeenge... Og alle forstår hva jeg mener.
Er redd for det, ja. :D
Sist sett
