Diagnose: Nostalgi, romantisering av fortiden. Resept: David Foster Wallace, ikke Jonathan Franzen.
Fra spøk til alvor: vanskelig å svare på om du kjenner en slik motvilje, men hadde du visst at du gjorde det kunne vi godt diskutert eventuelle grunner til hvorfor. Nok av dem vil jeg tro. Jeg vil si at "samtidigheten" i seg selv kan ha en verdi, all litteratur er jo (blant annet) et forsøk på å organisere virkeligheten, og noen forfattere klarer å trekke frem noe sentralt underveis. Vet ikke om vi lærer så mye av det, men det er godt å innbille seg at vi gjør det. Hva gjelder mer generelle menneskelige følelser og den slags er den "gamle" litteraturen sikkert like god, noen særlig evolusjonær forandring har vi ikke gjennomgått på 14 tusen år eller så.
Sist sett
