Bokelskere.no

Jeg har gått rundt og lurt på om det finnes gode grunner til å lese samtidslitteratur. Har dens samtidighet VERDI I SEG SELV? En meget litteraturkyndig nabokone kom nylig innom med bok i hånd og ville anbefale romanen Freedom av Jonathan Franzen. Men jeg vil heller hengi meg til Stendhal og Balzac. Kjenner jeg en motvilje mot å fordype meg i min egen samtid og dens litteratur? Hva er dette?

Jeg har nok ikke noe svar på det du spør om, jeg leser knapt samtidslitteratur selv, men å hengi seg til Stendhal og Balzac er det jo ingenting i veien med. Begge to er gullårer. Å lese samtidslitteratur innebærer derimot mye graving, skuffelser og siling av smuss (hvis vi fortsetter denne california-sammenligningen), og ofte virker den ikke verdt tiden man gir den. Dessuten er det i samtidslitteraturen gjerne et sterkt behov etter å gjøre seg spesiell eller å eksperimentere for eksperimenteringens egen skyld, noe iallefall jeg har veldig vanskelig for å like.

Den litteraturen som har klart seg gjennom hundre år og meir blir jo automatisk ein del av vår kulturelle arv, og har gjerne breidt anerkjende litterære verdiar, så kanskje det freistar meir å gjera seg kjend med slike verk enn med litteratur som er så ny at den enno ikkje eigentleg har passert nokon slik «kulturell kvalitetskontroll».

Ein annan ting er litteraturens måte å behandle idéar, språk og annan kultur på. Samtidslitteraturen har best føresetnader for å gjera dette på ein måte som er mest mogleg tilgjengeleg for oss, sidan den blir til i vår kollektive idéverd. At språket, litteraturen og idéane er i stadig forandring gjer det dessutan også vanskeleg å unngå at gamal litteratur blir meir krevande, og kanskje mister somme av sine kvaliteter på vegen. Likevel har eg inntrykk av at dei gamle verka som blir ståande ofte gjer det fordi dei også kan lesast opp mot vår samtid.

Ellers er det jo noko eksotisk ved å fordjupe seg i fortidas litteratur. No er det ikkje så lenge vi har hatt romanforma slik vi kjenner den i dag, men det er vel nok til at ein kan begynne å samanlikne samtidas historiske romanar med dei romanane som vart til i den samtida dei skildrar. Kunne sikkert vore eit interessant prosjekt, men no tenker eg berre høgt.

Diagnose: Nostalgi, romantisering av fortiden. Resept: David Foster Wallace, ikke Jonathan Franzen.

Fra spøk til alvor: vanskelig å svare på om du kjenner en slik motvilje, men hadde du visst at du gjorde det kunne vi godt diskutert eventuelle grunner til hvorfor. Nok av dem vil jeg tro. Jeg vil si at "samtidigheten" i seg selv kan ha en verdi, all litteratur er jo (blant annet) et forsøk på å organisere virkeligheten, og noen forfattere klarer å trekke frem noe sentralt underveis. Vet ikke om vi lærer så mye av det, men det er godt å innbille seg at vi gjør det. Hva gjelder mer generelle menneskelige følelser og den slags er den "gamle" litteraturen sikkert like god, noen særlig evolusjonær forandring har vi ikke gjennomgått på 14 tusen år eller så.