Bokelskere.no

Hvis god litteratur handler om originalitet, og originalitet ikke handler om det nye men det suverene, det enestående, det ukorrumperte og selvstendige, så kommer Erlend Loe godt ut. Åh, jeg har ledd hodet av halsen under lesningen av høstens roman, den herlige samlivsstudien Stille dager i Mixing Part. Det er en formsikker, dialogdrevet roman om Telemann og Nina som går på en smell når de er på ferie i Garmisch-Partenkirchen (Mixing Part, som oversetterprogrammet på pc-en får stedet til å bli). Inni humoren ligger et steinbra portrett av mannlig ensporethet, inni de semi-realistiske dialogene ligger fin innsikt i hvordan krangler oppstår og forsvinner. Nok en gang har Loe klart å lage en roman som med hele seg beveger seg utenfor den strenge realismen, men virker strengt realistisk. Og nok en gang ler jeg meg skakk og syk; det er så bra nazihumor i denne boka:

Hei, unger! Godt å se dere, skal vi stikke hjemover? Ja! Hva sier dere til en siste nazi-is? Hurra! Vil du også ha en is, Nina? Det vil jeg gjerne. En sånn nazi-krone? Ja, takk.

Jeg har tenkt mye på denne romanen og dette forfatterskapet i det siste. Fordi det er så radikalt, fordi det alltid kommer med skrudde perspektiv på samtiden som ingen andre legger for dagen, og fordi det er noe som skurrer i måten det blir mottatt på. Hvorfor får ikke Erlend Loe kritikerprisen og Sultprisen og Nordisk Råds Litteraturpris og jeg vet ikke hva? Hvorfor har jeg en snikende følelse av at han blir radikalt feilvurdert, at han ikke blir lagt på den hyllen han hører hjemme, at han på sett og vis avskrevet som han morsomme, ganske lange trønderen. Hva er det vi egentlig står overfor? Et av samtidens største, mest konsekvente og egenartede forfatterskap. Loe har allerede levert en håndfull skambra romaner, noe de fleste forfattere bruker et helt liv på å få til, mer enn det skal leserne virkelig ikke forvente (jeg synes Naiv.Super, Doppler, Muleum og Stille dager er mer enn knallgode). Han har like sterk signatur i arbeidet sitt som Jon Fosse, Karl Ove Knausgård eller Tor Ulven, men blir ikke vurdert som like sterk. Er det fordi han tuller for mye? Er det fordi han er for uregjerlig? Er det fordi litteraturen hans ikke strekker seg, bevisst, mot den typen vurderinger som gir en viss form for kred hos den kritiske eliten?

Det er noe galt her. Det er noe veldig galt her. Vi må få en orden på dette. Det er i tillegg julegavetider snart. Denne er en vinner, den ”setter det hele på plass”, som teaterfriken Telemann ville sagt det, og mens han kaller det teater, så kaller jeg det stor litteratur.

En egen stemme, ja, humoristisk, ja, nytenkende og spennende, ja, tar opp dype tema, ja, men... Det mangler stadig noe for meg før det blir "stor" litteratur. Underholdende og til tider noe å tenke over - men jeg sitter, som jeg alltid har gjort etter å ha lest Loes bøker, tilbake med en følelse av at det er en fin skisse - et supert utkast som kunne blitt noe virkelig stort med mere arbeid - en oppsats. Hmm.

Så enig, så enig. Har lest det meste av Loe og er godt i gang med denne nå. Jeg har alltid vært stor tilhenger av han, det er så mye som klaffer i alle bøkene hans.(Plot, tema, språkføring..etc) Så er han nokså "enestående" med sin stil også, han har skapt noe helt særegent. Og "tøyser" nevner du...på overflaten ja, og alt dette dagligdagse han skriver så intenst om, er det ikke det som opptar de fleste i hverdagen da, er det ikke slikt folk synes er viktig her og nå...og dette ironiserer han med på en utrolig elegant måte. Og den humoren, vet ingen som slår den av dagens forfattere... Helt enig med deg i at Erlend Loe også fortjener en del priser, vel, han får jo veldig mye ros og omtale, medie-plass, men det er som om hans stil ikke passer inn i det som er vedtatt og proklamert som "høyverdig" litteratur, han blir liksom ikke tatt på alvor.

(Lydbok jeg hører på, og han leser selv, og det gir jo boken et kjempestort pluss) Randi

Nå er jeg akkurat ferdig med "Mixing Part", og bøyer meg - som Renberg over - i støvet for Loe, som gang på gang greier å skape helstøpte romaner ut av nesten ingen ting. Det virker i hvert fall sånn med første øyekast. Men etter hvert som handlingen i romanene hans utvikler seg, merker vi at det nesten over-enkle inneholder mange innsiktsfulle lag om mennesker, samliv og samfunn.

Jeg lo flere ganger høyt på bussen av denne boka. For meg ble dette en "Tatt av kvinnen 2", der Loe gang på gang avslører hvor hjelpeløse vi er i forhold til hverandre og oss selv. Innertier.

Og som Jan Kjærstad er mester til - Loe skaper også sitt eget vokabular som fortjener en egen sjargong. Jeg gleder meg til det blir dagligtale å si at noe er teater eller nazinips.

Jeg gleder meg til det blir dagligtale å si at noe er teater eller nazinips.

Jeg også!

Fint å høre, fikk lydboken på biblioteket i dag...den var kort, bare 3CD, med Erlend som selv leser, bra. Gleder meg. (Skal bare lytte ferdig siste av Landstryker-trilogien først)

Lydbok er fint, selv om det var deilig å holde en innbundet bok i hendene. For tida lytter jeg på Øystein Røger som leser Det tause huset av Pamuk. Godt å ha på senga og i bilen.

Jøss, den har jeg "innlastet"..(allerede i juli, ser jeg)..men den har ikke kommet på prioriteringslisten enda, 11CD-er har den, har visst prøvd å få fatt i Det hvite slottet også, i tillegg ser jeg Snø står halvlest i bokhyllen...en forfatter som jeg har forsømt, med andre ord.

Godt innlegg om en forfatter som så desidert har funnet sin egen nisje i norsk litteratur. Allsidighet og genialitet fra starten av hans forfatterskap har i hvert fall gjort meg til en trofast leser av det som kommer fra den kanten. Gleder meg til jeg får "Mixing", står på vent på lydboken på biblioteket.

Og jeg som nesten hadde "glemt" Erlend Loe. Nå ble jeg lit inspirert til å plukke opp neste roman. :)

Erlend Loe kvitret om denne bokomtalen tidligere i dag.

Jeg er veldig enig. Erlend Loe er undervurdert i litteraturen og han får absolutt ikke den kreditten han fortjener. Jeg tror folk er redd for humoren, at forfattere blir sett på som tullete og lite seriøse hvis de bruker humor som et sentralt virkemiddel. Loe har jo selv sagt at han ikke planlegger å skrive noe som skal få oss til å hyle av latter, men likevel klarer han det, det faller helt naturlig for ham. Det har vel også litt med skrivestilen hans å gjøre, den særegne Loe-stilen. Poenget er at Loe samtidig som han er morsom skriver om alvorlige temaer, noe som umulig kan være en enkel oppgave. Mark Twain's ord passer bra for å understreke dette: "The secret source of humor itself is not joy but sorrow".

Stille Dager i Mixing Part er en strålende roman. Jeg synes ikke Erlend Loe skuffer. Han leverer gang på gang på gang. Det er på tide at flere får øynene opp for det.

Joda, jeg har småflira for meg selv, men ikke ledd meg skakk. Alvorlig tema med en humoristisk (og litt "sprø) penn.

Jeg må bare signere på de kloke ord som er fremsagt av Hekkan og Regn over. Loes forfatterskap bøyer jeg meg i støvet for. Og nå skal jeg straks i gang med Mixing Part, så ingen avsløringer ... please! :)

Stille dager er første boken jeg har lest av Loe, men skjønner etter å ha lest her at jeg bør lese flere. Jeg har ihvertfall, som Hekkan, "ledd hodet av halsen" mens jeg har lest denne.

Labben, jeg har akkurat lest Tatt av kvinnen for andre gang. Det er en utrolig sterk debut av Norges kanskje mest underkjente forfatter.

Jeg har ikke virkelig LIKT noe jeg har lest av Loe utenom Tatt av kvinnen jeg, de andre har vært Ok, småmorsom lesing, men ikkeno mer. Men tror likevel jeg skal prøve meg på Mixing Part, kanskje? Er den ikke ganske annerledes enn hans tidligere bøker?

Gå for det! Mixing Part er det morsomste jeg har lest i høst. På sett og vis er den annerledes enn tidligere bøker Loe har skrevet, ettersom boken i hovedsak er skrevet som en dialog, samtidig som man med en gang kjenner igjen Loes måte å skrive på, slik som man jo alltid gjør :)

Jeg har ikke lest Mixing Part ennå, men den står øverst på listen. Skal love å svare så snart jeg har lest den.