Bokelskere.no

Det er langt mellom godbitene når det gjelder fantastisk litteratur/fantasy. Men likevel elsker jeg å lese god fantasy. Tar gjerne i mot tips om hva du mener er godt skrevet. Jeg er fan av 'klassisk' fantasy med gode karakterskildringer, et velutviklet og originalt plott og et godt språk. Jeg likte f.eks. veldig godt Trudi Canavans Black magician triologi. Gjerne engelskspråklig.

Siden det var noen som nenvte Song of Ice and Fire her, og Abercrombie for jeg vell nesten komme med ett lengre innlegg om mørkere fantasy. (herregud jeg kommer til å virke som en smartass nå...) Det er en del som skjer på den fronten i disse tider og de to er bare to av mange som på en måte forandrer fantasy slik som man er vant til å forstå tingene. Jeg kan trekke frem Glen Cook som skriver en ensten "dekonstuert"(fortelleren "kan ikke skrive") fantasy som trekker perspektivet i høyfantasy ned til noen "lousy leiesoldater". "Chronicles of the Black Company" er en høyst lese verdig serie. Steven Erikson tar på en måte det konseptet videre og det kan sies at han har redefinert fantasy på sett og vis, bare at ingen har lagt merke til det enda(litt det samme som med Cook). "A Tale of the Malazan Book of the Fallen" (et monster av en tittel, i know) er...vell, det beste jeg har lest av fantasy. enkelt og greit. det er tungt å komme seg inn i det, men når man først er der klarer mann igrunn ikke å komme seg ut igjen. det er stort og det er komplisert. Kan på en måte sammenlignes med Song of Ice and Fire, men på de fleste måter, overhode ikke. Ellers så har vi jo K.J. Parker som har skrevet noen helt sære fantasy bøker som er helt unike, nesten ikke noe magi. Faktisk nesten ikke noen av de vanlige kjenne tegene på fantasy. Tror ikke jeg kan komme på noe jeg kan sammenligne dem med. The Fencer Trilogy er et greit sted å starte. Scott R. Bakker kan kanskje minne om en slags mash-up av Hobb og Cook, og er også høyst leseverdig, men det krever noe tolmodighet dette også da. Er rimelig tungt og litt vell filosofisk til tider. Men, det var noen av de som omformer fantasy, det finens også de som tar opp gamle konsepter og blåser nytt liv i dem, som feks Patrick Rothfuss. Mannen har blåst nytt liv inn i en del av sjangeren jeg trodde var nesten død (til torss for hva fans Robert Jordan og Goodkind vil ha deg til å tro... men det er da min mening om den saken) Lev Grosman er et annet navn. Han har tatt Harry Potter, Narnia, Wizard of Oz og nærmest rørt dem sammen, lagt til hovedpersoner i 20 åra og lagt alderen på målgruppa si til 20 eller der et sted. En fantastisk bok som på en måte sier mer en de bøkene han blander sammen, på mye mindre plass og med langt mer eleganse. Ellers så er det en Polsk forfatter som skriver noen bøker som sakte men sikkert blir oversatt til engelsk; Andrejev Sapkowski. Jeg syns det han skriver er kult. jeg tror jeg skal holde meg til å anbefale disse for denne gang.

Jeg er nok ikke så kjent med de forfatterne du tar opp - jeg har lest Martin, Abercrombie, Erikson og Bakker. Men jeg tar likevel sjansen på å hevde at mye av det den "mørke" episke fantasyen gjør, er å hente ideer fra andre tradisjoner enn Tolkiens.

Den første "mørke" episke fantasy-roman er kanskje Eric Rücker Eddisons "The Worm Ouroboros" fra 1922 - en fortelling hvor moralsystemet handler om krigerens mot og karisma, og lite annet.

Fritz Leibers "Fafhrd and the Gray Mouser"-noveller, skrevet fra 40-tallet frem til 80-tallet, har nok vært viktige for mange av de yngre fantasy-forfatterne. En slags svart humoristisk, urban og sofistikert versjon av barbaren Conan. Det er mye Leiber i Erikson.

Michael Moorcocks "Elric"-fortellinger fra 70-tallet er jo også et forsøk på å snu oppned på Conan, med en av de minst sympatiske antiheltene innen genren. Jeg liker ikke Moorcock noe særlig, jeg synes han er pompøs. Men jeg tror ikke det er noen tvil om at han har hatt innflytelse. Jeg vil tro at Bakker har lært en god del av Moorcock, og Abercrombie gjør mye det samme som ham: snur og vrir på kilsjeene i genren.

Til slutt vil jeg nevne Roger Zelaznys "Chronicles of Amber", også fra 70-tallet. Igjen episk fantasy, men helt amoralsk - ingen kamp mellom godt og ondt, men en maktkamp mellom universets guder, som viser seg å være en gjeng sjamerende gangstere. Disse bøkene tror jeg nok Erikson har lest.

Om jeg skal plukke ut den beste fansty serien jeg noen gang har lest (utenom Harry Potter som for meg er en selvsagt ener), blir det Robert Jordans Tidshjulet. Serien er utrolig land, hittil 12 bøker + forbok, der hver bok er mellom 4- og 500 sider. Serien er kompleks og kan derfor være litt tung å komme inn i. Men er du først trygt innenfor permene så står du støtt. Boken er full av herlige karakterer som snubler og kaver seg gjennom mengder av profetier og mindre forutesette omstendigheter. Fordelen med at serien er så lang er at alle karakterene får god tid til å utvikle seg i takt med at historien ruller sakte fremover mot Tarmon Gai'don, eller dommedag som vi ville sakt. Å forklare handlingen tar for stor plass her, men du skal nok alltid finne noen som er villig til å gi deg en grundigere innføring om nødvendig.

Mine favorittar til no er Guy Gavriel Kay sin trilogi om Fionavar, og den enkeltståande Tigana. Han er passeleg tradisjonell, samstundes som han har truverdige, fine karakterar, myteskillz og interessante plott.

For tida les eg Joe Abercrombie, eg likte veldig godt Best served cold, og er i gang med trilogien om same univers. Her er det skit og banning, humor og gustne gråsonar, ikkje noko som helst svart-kvitt, kan hende litt i overkant morbid humor for folk flest? Men eg ler og ler av den istykkertorturerte torturisten Glokta, som er så jævla sur heile tida.

Min favoritt er China Mieville. Fascinerende verden med veldig bra persongalleri og stor sjangervariasjon. Akkurat passe mengde magi ispedd viktoriansk teknologi. Anbefaler Perdido Street Station på det varmeste.

Min favoritt i den genren akkurat nå er George R.R. Martins "A Song of Ice and Fire". Fire bind er utgitt, tre til er planlagt (dessverre skriver han veeeeldig langsomt). Plotet hans er kanskje det beste i genren, med en mengde subplots og så mange overraskende vendinger at ingen av leserne så langt er sikre på hvor det ender. Ingen av karakterene er helt onde eller helt gode - og ingen av dem er usårlige. Ikke så mye magi, mer fokus på intriger og krig så langt - men jeg tror planen for serien er at magi skal spille en større og større rolle.

Gøy, gøy - denne skal jeg kjøpe.

Denne anbefaler jeg også! Liker at den er litt mer "voksen" enn fantasy ofte er. Der andre fantasyforfattere passer på sine hovedpersoner som overbeskyttende mødre, lar Martin livet gå sin gang, noe som gjør historien helt uforutsigbar. Ingen er gjennomført gode eller onde, bare mer eller mindre hensynsløse. En av mine absolutte favoritter innen denne sjangeren.

Jeg reigsterer at mange er "helfrelst" på Martin. Jeg fikk ikke den helt til å sitte. Og jeg stusser litt på at du opplever ingen av karakterene som gjennomført onde eller gode. For den fellen synes jeg vikelig han gikk i. Også bruker han særdeles billige og skitne knep og grep for å skape engasjement, noe som prella fullstendig av på meg, jeg ble heller provosert og uengasjert.

Angående hvorvidt karakterene er tegnet i gjennomført svart/hvitt eller ikke, kommer vel litt an på sammenligningsgrunnlaget? Martin skriver episk high fantasy i tradisjonen etter Tolkien, og i forhold til ham og epigoner som Brooks, Eddings, Feist eller Jordan har "A Song of Ice and Fire" et rimelig komplekst moralsk univers. Hvis man derimot skal sammenligne med Shakespeare eller Dostojevskij... Når du sier at han bruker "billige og skitne knep og grep" skjønner jeg ikke helt hva du sikter til.

Neverwhere av Neil Gaiman. Ikke klassisk fantasy, men ser du har lest et par andre bøker av ham, så da vet du hvordan stilen er :) Denne er en av mine favoritter av Gaiman.

Thomas the Rhymer av Ellen Kushner er derimot mer klassisk: mye alver og gamle myter her, forteller historien til True Tom(as), om du har hørt om ham.

Under Steinbølgene av Ørjan Drange. Som med Song for Eirabu (en anbefalning jeg absolutt støtter) er denne på nynorsk. Ulikt mye annet jeg har lest i hvert fall.

En annen serie jeg selv likte godt er The Bitterbynde Trilogy av Cornelia Dart-Thornton. Likte spesielt universet hennes, også her spilles det på mange velkjente myter, uten at det blir kjedelig av den grunn. Skrivestilen er ganske detaljert og det er mye beskrivelser (så er du advart i tilfelle du ikke liker sånt ;)

Og tidligere nevnte Hitchhiker's og Earthsea bør absolutt leses.

Takk for mange gode tips!

Jeg er ikke så veldig inne i fantasy, men elsket The hitchhikers guide to the universe. Ellers har jeg hørt mye bra om Diana Gabaldons Outlander serie. En annen som er fantastisk bra er Stephen Kings Dark Towers serie.

Dark Tower har jeg lest. Bra!! Hitchhiker er ikke helt det jeg ser etter. Gabaldon har jeg ikke hørt om, skal absolutt sjekkes ut. Takk!

Dark Tower serien er helt fabelaktig! Stephen King har laget et univers som er utrolig snedig, fascinerende og engasjerende. Husker at jeg koste meg veldig med denne serien, selv om de to siste bøkene var litt skuffende etter flotte Waste Lands, Wizard and Glass og Wolves of the Calla.

Leser du engelsk burde du jo klare nynorsk? Song for Eirabu av Kristine Tofte er en real godbit. Den har alt du etterlyser (selv om den nok har lånt litt åpning fra Asassin-serien til Robin Hobb) og særlig et fantastisk språk. Akkurat den asassin-serien vil jeg for øvrig anbefale, ellers syns jeg Hobb ofte er langsom og kjedelig. Deverry er mitt favoritt-univers, alle Katherine Kerrs serier derfra er gode, og konseptet er originalt og gir rom for mange nye vrier. Robert Jordan har imponert meg med størrelse og kompleksitet, men jeg holder på med The gathering Storm nå, den første av tre bøker Brandon Sanderson har ført i pennen for å avslutte serien etter at Jordan døde, og jeg plages av språket, altså, det er innimellom utrolig semmert. (Jordan var vel heller ingen stor pøt, men det ble sjelden plagsomt, syns jeg).

Robin Hobb har jeg lest første bok i Asassin serien. Likte godt, selv om noe langdryg. Nummer to står og venter. Robert Jordan likte jeg de første bøkene, men så sovnet jeg. Ellers takk for mange andre gode tips, jeg noterer med glede.

Ursula K. Le Guin er en absolutt favoritt, og jeg bifaller hjertelig de som har anbefalt henne. Det mest kjente hun har skrevet av fantasy er jo Earthsea bøkene. Men jeg begynte nylig på Annals of the Western Shore, og den var også veldig bra. Første bok der heter Gifts.

Er også veldig enig i Song for Eirabu. Episk, norsk fantasy, satt i en norrøn setting, sterkt inspirert av Voluspå, og skrevet på hærlig, klingende Stord dialekt. Den må leses, og ettersom jeg hører (samboern kjenner Kristine) så jobber hun på neste bok.

Ellers vil jeg anbefale en engelsk forfatter som har skrevet mye bra og morsom sci-fi. Richard Morgan har satt seg fore å skrive en fantasy serie. Den første boka heter The Steel Remains, og er en litt anderledes fantasy. Den er ganske mørk men stilig. Man kan nesten si han har prøvd å skape en slags fantasy-noir. Hovedpersonen virker veldig levende og troverdig, selv om han er ganske tragisk og selvdestruktiv. Endel homoerotikk i boka synes jeg ikke trekker ned i det hele tatt. Og i tillegg onde alver. Anbefales!

Onde alver! Nam nam! Takk for tips.

Noen av mine favoritter:
Clive Barker - The Thief of Always.
(ikke så blodig som Barker er til vanlig)
eller:
Ursula le Guin - Earthsea (trilogy)
eller:
Philip Pullman - His Dark Material Trilogy
eller:
Terry Pratchet - The Colour of Magic
(som er del I i en laaaaang rekke av morsomme historier om Discworld)

Clive Barker har jeg lyst til å sjekke ut. Jeg har aldri lest Terry Pratchet, men tenker at jeg ikke liker ham. Det er fordommer i praksis det! Ha ha!

Selev er jeg ingen fantasy-leser, uvisst av hvilken grunn..??.. Men sønnen min er!! Sjekk ut Raymond E. Feist.

Jeg har lest det meste Feist har skrevet. Jeg leste ham da jeg var cirka 18 år og elsket det. Jeg forsøkte å gjenlese noen av bøkene nå, og de ramlet rett i søpla. Pga. språk og platte karakterer. Men opplevelsen av Feist den gangen jeg leste han for første gang var stor. Så jeg skal holde fast ved de opplevelsene og ikke lese ham lenger.