Bokelskere.no

Hehe. Kan for så vidt slutte meg til dette, men slenger likevel inn noen lite gjennomtenkte kommentarer og spørsmål.

1) Var ikke jazzalderen ganske sorgfri da, i det minste for det miljøet som The Great Gatsby skildrer? Springer ikke melankolien vi også forbinder med denne perioden ut ifra en etterpåklok (og sikkert korrekt) forståelse av denne tiden som en umulighet, som en håpløs drøm og en løgn alle egentlig visste måtte sprekke? Noe av det store med Gatsby var vel nettopp at den så gjennom fasaden. Kanskje klarer filmen å formidle denne dobbelheten på passe subtilt vis (spør du meg hadde det vært mer spennende med en friere adapsjon lagt til vår egen tid, som også bærer preg av at vi fornekter enkelte presserende problemstillinger)

2) Har du noengang stolt på en trailer?

3) Har du likt noen av Luhrmanns tidligere filmer?

Du har gjennomskuet meg ganske lett: jeg liker ikke Luhrmann. Eller, jeg liker ikke filmene hans. Mannen i seg selv synes som en veldig gløgg fyr som det er vel verdt å gi sitt øre til. Måten han lager film på har jeg imidlertid mye imot, fordi det kan kanskje oppsummeres som "la oss se hva som skjer hvis vi gjør slik og slik". Naturligvis er ikke trailere noe godt grunnlag for å bedømme en film, kanskje blir endog filmen helt forskjellig fra den; derimot er traileren der for å gi oss forventninger, og forventningene denne traileren vekker har likheter med Luhrmanns andre filmer. Det er sterke farger, det er store følelser, det er moderne musikk, og det er overdrevne og "quirky" karakterer (jeg finner ikke noe godt norsk ord i farten). Luhrmann har så langt i sine filmer forsøkt å skape noe "larger than life", men The Great Gatsby er en veldig subtil roman, noe kald, noe dvelende, aldri svepende foruten der den i sin stillhet er vakker. Der Fitzgerald skrev en roman som blant mye annet også viste det overfladiske ved sin egen (og all) tid, står Luhrmann tilsynelatende i fare for å lage en overfladisk film. Det du påpeker om jazzalderen er et gyldig argument for å lage en film om dans og champagne, men selv om jeg ikke har noen inngående kunnskap om denne tiden så må jeg likevel protestere med at The Great Gatsby ikke er en lykkelig tekst. Melankolien stammer jo ikke fra etterpåklokskap, men fra Den første verdenskrig -- og jazzalderen er således ikke en håpløs drøm, men kanskje heller et forsøk på å fortrenge. Huff, jeg må lese den på nytt i sommer.

Hehe, det krevde ikke mye tankevirksomhet å komme frem til den antagelse at Luhrmanns filmer ikke tiltaler deg. Helt enig i at jazzalderen kan tolkes som et slags kollektivt forsøk på å behandle et traume, en oppgave som ble muliggjort av økonomisk og teknologisk utvikling, poenget mitt var at mennesker, det være seg på individuelt nivå eller som samfunn, ikke kan være helt bevisst på hva det fortrenger. Når jeg sier drøm er det fordi det er det man må tildekke traumet med. The Great Gatsbys melankoli og tvetydighet skyldes at den ser noe datidens samfunn ikke så ved seg selv, men som du sier, dette er subtilt formidlet i boka.

Å overføre dette til film er en formidabel oppgave, kanskje har Luhrmann konsentrert seg om handlingen, hva som rent fysisk skjer, jeg holdt på å si: om bevegelse, og kanskje trer dobbelheten frem på en annen måte i boka. Jeg håper i hvert fall ikke det løses ved hjelp av en overforklarende fortellerstemme. Jeg er enig i at traileren kan bære litt preg av en uforbeholden og glossy romantisering, men med det navnet boka har opparbeidet seg og all den mening som er tillagt verket, er det heller tvilsomt om Luhrmann har "tatt den helt ut". Selv om hans tidligere filmer ikke akkurat er kjent for å være subversive vågestykker.

Da er vi enige om Gatsby, vi bare snakket rundt hverandre. Jeg krysser fingrene for Luhrmann og håper at han tilpasser seg kunsten istedet for å la kunsten tilpasse seg ham, så å si.