Bokelskere.no

Dette er en av de beste bøkene jeg noen gang har lest. Nesten 1300 sider med ren nytelse. Et kunstverk av få. Er så glad for at jeg fant den. Sier så innmari mye om samfunnet vi lever i, og feller vi så lett kan falle i. Ayn Rand var en fantastisk forfatter, gleder meg til å lese flere av hennes verk.

Jeg har nå ferdiggjort denne boka, etter å ha vært av og på i et års tid. Den krever sin mann/kvinne. 

Det er en viktig bok, dypt filosofisk, som alle burde lese. Det er så mange problemstillinger og refleksjoner å ta tak i at det er vanskelig å ta innover seg alt. 

Det er ikke et litterært mesterverk, til det er boken for lang og gjentakelsene for mange. Dessuten skjønner leseren på et tidlig tidspunkt hvor Rand vil hen med handlingen. Antall sider kunne etter min smak godt vært kuttet ned til det halve. 

Det kanskje mest interessante med boken er hvor mange episoder fra den som kan relateres til det virkelige liv. Debatten om formuesbeskatning i Norge passer rett inn i problemstillingene i boken. 

Det er en enorm kontrovers om boken, bl.a. på grunn av såkalt forherligelse av egoisme. Derfor: les boken selv og gjør deg opp din egen mening!

En lang og heldigvis underholdende bok. Dette er en blanding av fiksjon og et filosofisk verk. Skrivekunsten kan vel ikke bedømmes helt på samme måte som i andre romaner, for slik jeg ser det er historien i all hovedsak et middel som brukes for på en effektiv måte å fremme Ayn Rands filosofi.

En smart teknikk, men noen ganger gjentar hun seg selv litt for mye. Den femti sider (om jeg husker riktig) lange talen til John Galt mot slutten av boka som oppsummerer alt sammen kan man for eksempel med fordel skumme gjennom. Det er allerede gjennom fortellingen blitt gjort så krystallklart hva Rand mener om samfunnet at et oppegående menneske ikke trenger å høre det enda en gang for å få det med seg. Hadde historien fått tale litt mer for seg selv, hadde dette vært et bedre litterært verk. I stedet bryter karakterene stadig vekk ut i lange, utfyllende taler for å understreke det vi allerede burde ha forstått av handlingen.

Det kan også påpekes av polariseringen mellom det "onde" og det "gode" til tider blir lite troverdig. Da John Galts isolerte landsby dukker opp i handlingen, blir denne sett på som det eneste stedet en intelligent person vil ønske å oppholde seg. Samtidig kreves absolutt overholdelse av reglene for stedet, og jeg fikk en følelse av å ha forvillet meg inn i en sekt. Personlige forhold karakterene i mellom må også tas med en klype salt. Den "skjebnebestemte" kjærligheten som alt må vike for blir bare et forstyrrende element. Kall meg uromantisk, men jeg har ingen tro på at man kan "elske" et menneske innen man er blitt kjent.

På tross av alt preket og lengden på verket så jeg det ikke som veldig tungt å lese boka, og jeg kan anbefale den – om ikke annet fordi Rand er et motsvar til det meste man hører nå til dags.

For å ta det positive først. Forfatteren har en sterk vilje til å formidle sitt politiske prosjekt. Det er alltid hyggelig å lese bøker som er skrevet av forfattere som vil noe. Hovedbudskapet (eller iallefall noe av det) kan være både oppsiktsvekkende og nyttig for de fleste uavhengig av politisk ståsted.

Men når det er sagt, er det utallige svakheter. For det første kan vel dette knapt kalles en roman, men heller et slags politisk manifest. Som roman er den for polarisert og stereotyp og alle "heltene" har helt identiske karaktertrekk (pene, kjekke, intelligente) mens de onde sosialistene er stygge og kvapsete. Her settes alt på spissen så til de grader for at poenget skal komme frem. For meg mister hele prosjektet da all sin troverdighet.

For det andre er lengden på boka helt uutholdelig selv om det ikke er tungleste saker. Det er vel handling nok til ca 250 sider, men man skal være temmelig treig i nøtta om man trenger disse nær 1300 sidene med repetisjoner for å forstå budskapet. Les heller partiprogrammet til DLF. Det burde ta en halvtime.