Fikk anbefalt denne på jobben av en kvinnelig kollega. Skjønte fort at vi ikke har samme sans for litteratur. Jeg ble både irritert og sliten av å delta i livet til hovedpersonen. Litt som å se på britiske dokumentarer om hvordan de prioriterer jobb og fornøyelser foran sine egne barn. Såvidt tid å se dem i helgene.
Tillegg: Ser jeg har puttet den under kategorien lettlest feelgood, men det er altså ikke noe som føles godt ved å lese denne, men lettlest er den.
Viser 1 svar.
Morsomt! Jeg forstår godt hva du mener. Jeg ble også sliten av å lese om det heseblesende livet til hovedpersonen. I tillegg minnet hun meg mistenkelig om et par kvinner jeg kjenner (godt), og etter hvert klarte dama faktisk å få meg skikkelig interessert og forbanna! Hun kom med noen smått "filosofiske" gullkorn underveis, som i hvert fall fikk meg til å tenke litt over hvordan jeg prioriterer livet mitt - og det er vel ikke så alle verst skussmål å gi en roman av denne typen? Jo - jeg likte den så avgjort!
Sist sett
