Fra min bokprat om denne boka:
Dette er en god, gammeldags brevroman (Noen har nevnt 84 Charing Cross Road som referanse). Vi befinner oss i England i 1946, og handlingen sirkler rundt den unge Juliet Ashton. Hun har gjennom krigen hatt en ukentlig, humoristisk spalte i en London-avis. Nå reiser hun rundt og snakker om spaltene som er samlet i en bok og utgitt av en venn som driver forlag. Hennes store utfordring er hva den neste boka skal handle om. Ved en tilfeldighet får hun brev fra en bonde på Guernsey. Han har funnet navnet hennes inni en bok han leser, og de begynner å brevveksle. Det kommer fram at det finnes en leseforening på øya, derav tittelen. Etter hvert begynner det ene etter det andre medlemmet av leseforeningen å skrive til Juliet; både om bøkene de leser og for å fortelle hvordan de opplevde den tyske okkupasjonen. Juliet blir så fascinert av menneskene og Guernsey at hun ender med å reise dit, og involveres snart veldig i livet til innbyggerne på øya.
Til tross for at forfatteren er amerikansk opplevde jeg denne boka som svært engelsk. Her må oversetteren hedres! Tonen i boka gir meg sterke assosiasjoner; jeg ser for meg miljøet slik man kanskje har sett det på film og tv oppigjennom årene. Og så denne litt engelske sjargongen da, der man beskriver de grusomste ting på en kvikk og nesten overbærende måte. For en skjønner etter hvert at det ikke var så hyggelig å bo på Guernsey under krigen. Desperat mangel på mat og andre forsyninger, uforutsigbare soldater og ingen informasjon om hva som foregikk i verden –oppgitt og forlatt av det britiske imperiet. Men vi får også høre om vennskap og edle handlinger, tom fra tyske soldater. Jeg bet meg spesielt merke i hvordan en beskriver mangelen på leselys! Øya går etter hvert tom for brensel og folk må brenne både møbler, bøker og blader for å lage mat og holde varmen. En av leseforeningens medlemmer beskriver hvor trist det er å måtte legge seg umiddelbart etter mørkets frembrudd etter en lang dags jobbing uten å kunne lese noe. Lesingen er en av de få oppmuntringene hans, og savnet er sterkt.
Dette er ikke et dypt, litterært mesterverk, men først og fremst en utrolig sjarmerende bok. Selv om det er mange personer og navn å holde styr på koste jeg meg veldig mens jeg leste og ville at alt skulle gå bra. Og det gjør det! En anmelder kritiserte boka for en for ”lettbeint lykkelig” slutt. Og hvis det er det verste man kan si om en bok gjenstår det vel bare å anbefale den varmt til alle som trenger litt lettbeint lykke!
