Fra min bokprat om denne boka:
En bok der vi aldri møter hovedpersonen! Vi befinner oss i skogsbygda Gråberg litt oppi landet, nær grensa, kanskje på 60-tallet, i hvert fall litt tilbake i tid. Hovedpersonen er damen på telefonsentralen i denne bygda, og hun har det tydeligvis skjedd noe dramatisk med før vi kommer inn i handlingen. Dette er en såkalt kollektivroman, så isteden for at vi får vite hva som har skjedd, møter vi en mengde forskjellige folk, både fra bygda og andre, som forteller hva de tror om dama på sentralen og hvorfor ting har skjedd. Samtidig forteller de gjerne alt mulig annet som faller dem inn i samtalens løp. Formen er ganske muntlig; vi møter postmann, lege, prestefrue, skogsarbeidere, skolejenter, husmødre og bønder. Noen forteller mye, noen har bare en setning. Noen vet en del om saken, noen vet men sier ikke noe, noen tror de vet mye og noen vet ingenting. Til sammen gir alle disse stemmene oss en veldig interessant innblikk i ei lita bygds liv. Vi skjønner etter hvert at noe har vært galt lenge på telefonsentralen, men at ingen har klart å ta tak i det. Kanskje litt på grunn av måten denne dama har vært på.
Jeg synes Korbøl klarer å få fram de forskjellige personlighetene gjennom disse småstykkene. Hun skriver både enkelt, sårt, underfundig og med humor, og jeg ser tydelig for meg både telefonsentralen, bygda og de som prater.
