Mitt første møte med Helene Uri - og sannsynligvis det siste. Trass i korrekt, lettflytende språk og gode persontegninger ble dette en nedtur for meg. Jeg håpet å få et nytt perspektiv på "kvinnelitteraturen" fra 60- og 70-åra, men her følte jeg at det ble drøvtygg av et tema som på et vis var "utskrevet" og "utlest" (og med mye mer snert!) for trettifem år siden.
Viser 3 svar.
Håper du ikke gir opp Helene Uri pga denne boka. Boka "Honningtunger" som hun også har skrevet, er ganske annerledes når det gjelder tema og svært god etter min mening.
Helene Uris språk er svært godt også i "Honningtunger" og romanen handler også om kvinner, men på en annen måte... Et overraskende sluttpoeng setter en ekstra spiss!
Selv synes jeg de eldste romanene hennes er bedre enn de nyeste. Særlig har jeg satt pris på "Dyp rød 315" og "Honningtunger".
Prøv da vel!
Dersom man ønsker å lese Uri mener jeg de beste valgene er "De beste blant oss" og "Dyp rød 315". "Honningtunger" skuffet meg veldig. Jeg syntes karakterene ble for karikerte og endimensjonale.
Inntil videre har jeg såpass mye på ønskeliste og "skal lese"-liste at Helene Uri får vente. Men hvem vet?