Fra min bokprat om denne boka:
Boka handler om Susie Salmon, ei 14 år gammel jente som blir voldtatt og drept av naboen en kveld hun tar en snarvei hjem. Nå tenker dere kanskje at jeg er slem som avslører morderen med en gang, men dette er ikke noen krimbok. Man får vite med en gang hva som har skjedd og hvem som gjorde det, og det viser seg etter hvert at Susies morder er en seriemorder. Isteden følger boka Susie når hun flyter ut av sin egen kropp og inn i en personlig himmel -som den kalles i boka. Der følger hun familie og venner mens de prøver å takle tap og sorg, samtidig som hun må forsone seg med sin egen død. I tillegg får vi blikk inn i morderens tilværelse.
Susies foreldre takler tapet av et barn veldig forskjellig. Faren blir helt knust, og klarer ikke å gå videre i livet. Etter hvert må begge de gjenlevende barna gå på tå hev for å beskytte faren sin. Han er også den eneste som raskt fatter mistanke til naboen, og maser på politiet om at de må etterforske ham. Ingen bevis kan knyttes til naboen, så han blir veldig frustrert. Moren derimot reagerer med å fjerne seg følelsesmessig fra resten av familien. Hun begynner å tenke mer og mer på alt hun måtte gi opp i livet av egne ambisjoner da barna ble født, og etter hvert reiser hun sin vei.
Susies søster Lindsey må kapsle seg inn i et hardt skall for å beskytte seg mot sorgen og alle i omgivelsene som bare ser den døde søsteren når de ser henne. Til slutt slipper nesten ingen inn til henne, men unntak av en flott kjæreste som følger henne hele oppveksten. Lindsey er også den som tror på farens mistanker og faktisk sniker seg inn i huset til morderen! Veldig spennende del!
Lillebroren Buckley er bare 4 år når Susie blir drept, så han forstår ikke så mye. Allikevel er kanskje han den som lider mest, fordi han vokser opp med skyggen av en død søster, fraværende foreldre og må klare seg mye selv. Etter hvert bygger det seg opp et veldig sinne i Buckley.
Selv befinner altså Susie seg i sin personlige himmel, der ting dukker opp og forandrer seg etter hva hun ønsker og når hun etter hvert modnes. Hun er veldig opptatt av livet på jorda og de som er etterlatt, og prøver flere ganger å overskride grensene og kommunisere med dem hun er glad i. Noen ganger lykkes det også!
Susie fungerer som allvitende forteller, og det er gjennom henne at vi får beskrivelser av de andres tanker, følelser og handlinger. Samtidig er hun altså er en hovedperson i romanen, og dette grepet synes jeg fungerer godt. ”Alle mine kjære” blir omtalt som en dannelsesroman fordi Susie går gjennom en modningsprosess gjennom boka, selv om hun altså er død. Vi får også en skildring av det hvite forstads-Amerika i 1970-åra, med utbygginger og oppløsning av familier. Omgivelsene er hele tiden i forandring, og dette må Susie forsone seg med; alt forandrer seg og går videre –uten henne.
Jeg ble veldig betatt av denne boka første gang jeg leste den, og den har levd i meg helt siden da. Det altoverskyggende temaet i boka er nok sorg. Den skildrer mange måter å takle tap og sorg på uten å fordømme noen. Susie sørger over å være død. Boka klarer å beskrive savnet etter livet på jorda og alt Susie ikke får oppleve, og skrekken i det å ha blitt drept. Den viser også hvor vanskelig det er å kommunisere, selv med folk du er utrolig glad i. En slik krise kan jo ødelegge en familie, og Susies familie går nesten helt i oppløsning. Jeg brydde meg om disse menneskene, og ville så gjerne at de skulle få det bra til slutt. Språket er nøkternt men også vakkert synes jeg.
Forfatteren Alice Sebold ble født i Wisconsin i 1962. Da hun 18 år gammel studerte i Syracuse, ble hun overfalt og brutalt voldtatt i en park ved universitetet. Noen måneder etterpå gjenkjente hun voldtektsmannen på en gate og vitnet til slutt i rettssaken mot ham. Flere år senere skrev Sebold sin første bok, som handler om denne hendelsen og heter ”Lucky”. Tittelen fikk den fordi en annen kvinne som ble voldtatt på samme sted litt før ble drept og partert. En politimann mente derfor Sebold var heldig, ”lucky”, som overlevde.
”Alle mine kjære” er nok også inspirert av denne hendelsen, men Sebold benekter at boka bare handler om hennes egen opplevelse: ”fordi man er et voldtektsoffer vrir folk alt man gjør til noe terapeutisk”. Hun sier også at hun var motivert for å skrive om vold fordi hun ikke tror det er uvanlig. ”Jeg ser det som en del av livet, og jeg tror vi havner i trøbbel når vi skiller de som har opplevd vold fra de som ikke har det. Selv om det er en fryktelig erfaring, er det jo ikke som om vold ikke har påvirket mange av oss.”
”Alle mine kjære” fikk alt fra svært gode til heller lunkne kritikker da den kom. Den er kanskje ikke noe nyskapende mesterverk, men etter min mening er den ett av disse små lyspunktene som plutselig glimter til på en stor, stor bokhimmel og jeg tror den kan gi dere en opplevelse som sitter lenge.
