Alice Hoffman ble født i New York City i 1952. Hun er utdannet blant annet ved Stanford og bor nå i Boston. Hun har skrevet 16 romaner, to novellesamlinger, åtte barne- og ungdomsbøker og er en kritikerrost forfatter. En av bøkene hennes er filmet og hun er oversatt til mange språk. Fjorten av bøkene hennes for voksne er oversatt til norsk, og hun har solgt ca 200 000 bøker i Norge
Huset og fuglen ble utgitt på engelsk i 2004 og på norsk i 2005. Huset og fuglen består av tolv korte fortellinger om menneskene som oppigjennom årene har bebodd et lite hus ytterst på Cape Cod i Massachusetts i USA.
Boka begynner på 1800-tallet og slutter i nåtid. Vi skjønner fort at tittelen Huset og fuglen ikke er tilfeldig. Boka er full av steder, dyr og planter som får dyp betydning for menneskene vi møter. Vi følger både kvinner og menn, men kanskje først og fremst kvinner. Dette er gjerne spesielle, sterke damer, noen hviskes det til og med heks om. Menneskene i boka har gjerne lidd fryktelige tap, og på en nøktern og samtidig fantastisk måte får vi vite hvordan naturen og huset hjelper dem å takle livene sine. Når jeg sier fantastisk mener jeg ikke bare at det er bra, men at Hoffman nærmer seg noe mange vil kalle magisk realisme. Dyr og planter får symbolsk betydning og nærmest overnaturlige ting skjer helt selvfølgelig. En kvinne gråter av sorg og løvet rundt henne blir rødt. En mann får beinet bitt av av en fisk og spytter fisketenner i flere år etterpå. En svartstær mister den lille gutten som har oppfostret ham og blir hvit. Hele veien er mennesket og naturen rundt nært knyttet sammen.
Det som fanget meg med denne boka var at selve historiene er så gode. Hoffman er en mester i å mane fram levende mennesker med veldig få ord, og hun lar mye være usagt. Samtidig har hun en egen evne til å beskrive naturen. Når hun skriver om sylting får man lukta av varmt, nykokt syltetøy i nesa, man ser erteblomstene rundt huset for seg, kjenner duften av syriner og av nyhøvlet tregulv. Jeg føler at jeg virkelig har vært på det stedet hun beskriver. Selv om jeg ikke vet hvordan alle plantene ser ut og lukter i virkeligheten setter hun meg i en stemning der jeg føler at jeg vet det! Dette synes jeg er usedvanlig dyktig gjort.
Man får også et aldri så lite tverrsnitt av amerikansk historie fra etter borgerkrigen og til nå gjennom disse fortellingene. Hoffman har selv sagt at boka er en post-11. september-bok; en bok om å miste alt og å takle tap. Det høres jo veldig deprimerende ut, men hun skriver så vakkert at man absolutt ikke blir det. Hoffman og mannen har selv pusset opp et gammelt hus på Cape Cod og hun har dessuten vært behandlet for kreft, så kanskje er boka litt biografisk inspirert?
Jeg skal ikke skryte på meg å ha lest alle Hoffmans bøker, men noen har jeg fått med meg, og hun har sin helt egen stemme. En jeg leste på nettet skrev: selv en middels Hoffman-bok er langt bedre enn de fleste andre!
