Har et kunstnerportrett fra 1959 noe å tilby en leser i dag? Ja da! Men mer som et tidsbilde enn i direkte relevans.
Først og fremst bør man lese Blåmann som en del av Bjørneboes forfatterskap. Han er seg selv lik, også her. Modig og slagferdig, med kjennerens sympati for de loslitte drankerne som faller utenfor, og en sunn forakt for det besteborgerlige livet han selv kom fra. Tidvis loddes det dypt, og vi forstår at det er forfatterens eget sinn det loddes i.
Romanen er noe ujevn i begynnelsen, men drar seg raskt til over 160 lettleste sider. Dette er ikke Bjørneboes bauta, men dersom man leser mer enn bestialitetens historie - og det bør man! - er den et hyggelig bekjentskap.
Viser 1 svar.
Han pynter ikke på vanskelighetene oppi all elendigheten, den godeste Bjørneboe. Han var en vågal forfatter som ofte skrev om det skitne, de asosiale mennesker med problemer og utfordringer i livet, som de vi treffer her i boka.
Sem Tangstad strir hele livet, men han er ikke alene om det, han treffer noen likesinnende som forstår hvordan han har det med seg selv og sin kunst.
Jeg lar meg nok en gang begeistre på Bjørneboes valg av tema og måten han presenterer den på. En god bok rett og slett.
Sist sett
