En dystopisk verden i en forholdsvis nær framtid, der panem et cirkensis hersker, er alltid bra kost. Trilogien bygges rundt en familie i et undertrykt gruvedistrikt 12, i et postkatastrofalt USA - Panem. Hovedpersonen, Katniss Everdeen, mistet sin far i en gruveeksplosjon. Hun er i ferd med å miste sin lillesøster til Dødslekene, en blanding av reality-show og gladiatorkamp, der ungdommer må jakte på og drepe hverandre i en virtuell arena. Hovedstaden i Panem, Capitol, styrer lekene og propagandaen som kringkastes til resten av landet. Da Katniss tar søsterens plass i lekene, starter en spennende reise.
Suzanne Collins behersker sifi-ungdomsroman-spennig-sjangeren, hun kan tegne karakterer og bygge opp spenningen. Trekantdramaet mellom Katniss, jaktkameraten Storm og makkeren i dødslekene, Peeta, er godt bygget opp. Vi har sett det i Twilight-sagaen at kjærlighet uten klining og sex går rett hjem hos tenåringsleserne, og Collins benytter seg av de samme virkemidlene. Det er likevel bra at hun ikke faller for fristelsen til å jage handlingen framover med stadig sterkere action-virkemidler, men gir seg tid til beskrivelser, f.eks. floraen og faunaen i distriktene og på arenaen, en blanding av kjente planter og dyrearter og fantasifulle mutasjoner.
Den første boka er godt skrudd sammen som en innføring i dødslekenes univers. Katniss må vinne, det vet leseren fra starten, spørsmålet er bare med hvor megen møye og hvor mange tap av andre «snille» personer. De "slemme" ungdommene er usympatiske, og refleksjonsnivået til Katniss forholdsvis lavt. Men bok 1 klarer å lande det meste og legge ut tråder til fortsettelsen.
I bok 2 har Katniss og bakerens sønn Peeta, «reality-kjæresten» til Katniss, vunnet lekene og skal «signe» landet med sine besøk. Vinnerne nyter immunitet fra framtidige leker, bor i flotte hus og slipper å sulte. Imens brygges det et opprør i Panem, og presidenten presser Katniss til å overbevise publikum om sin uskyld. Hun er nemlig blitt opprørernes symbol. Likevel havner Katniss og Peeta tilbake i arenaen til nok en runde med drap. Denne gangen er Katniss mer reflektert og stiller en del etiske spørsmål. Bl.a. hvem den egentlige fienden er. Dessverre får Collins svært dårlig tid – knappe to døgn – til å drepe to tredjedeler av deltakerne i dødslekene, svimeslå Katniss og plukke henne ut av arenaen i opprørernes luftputefartøy. Ok, la oss springe til neste bok…
Settingen i bok 3 er opprørernes distrikt 13, et postsosialistisk rasjoneringssamfunn som har nytte av Katniss’ kameratekke i sin propagandakrig mot Capitol. Fint sceneskift, mer klaustrofobisk og «voksent». Da Katniss etter n… sammenbrudd og sykehusopphold (som er mange og sutrete) innser at hun også i distrikt 13 bare er en brikke i et spill, venter vi bare på når og hvordan hun skal ta opprørernes president Coin av dage. Krigen nærmer seg klimaks. Kontrasten fra sultefora og utbomba distrikter i Panems utkant og bunkerne i det kjernekraftrike distrikt 13 mot Capitols kulørte gater er kjærkommen. Boka løftes av halsbrekkende flukt, eksplosjoner, mutantoverfall og kamper som holder bra tempo. Lillesøsteren Prim omkommer, opprørerne vinner, Katniss, Storm og Peeta overlever. Of course. Resten er «hapilly ever after», selv om det ligger en traume og en vedvarende depresjon i bunnen.
Grepet med å dra realitykonsepter ut i sin ytterste konsekvens, der det trengs stadig sterkere lut for å holde seerne foran skjermen, er ikke ny. Amelie Notomb beskrev en realitykonsentrasjonsleir i sin nette roman «Sulphuric Acid» fra 2007. Ukjent om Collins stjal ideen, lot seg inspirere eller utviklet den uavhengig av Notomb, men hun kunne ha tjent på å lære tettere komposisjon og økonomisering med bilder og ord av Notombs korte, vittige og svært intelligente skrivemåte.
Sist sett
