Jeg ble fristet av denne boka på bakgrunn av geografi. Valdres og Fagernes er ikke langt fra der vi har hytte, og et område jeg kjenner litt til. Boka skillers seg ellers ut fra hva jeg vanligvis leser, både ved å være en norsk samtidskrim, og ved å være en spenningsbok med en hel del utrivelige karakterer. Jeg pleier å sørge for at bøkene har avstand til egen hverdag enten i tid, rom eller begge deler, og er klart mest glad i den klassiske ”whodunnit” sjangeren.
De første par titalls sidene ble jeg noe skeptisk, da jeg syns at mange av karakterene var rene stereotyper. Jeg fikk imidlertid sans for hovedpersonen – tok del i hans frustrasjoner - og leste videre.
Boka har korte kapitler, gjerne på 5-6 sider. Det sørger for god framdrift i historien, og passer min lesestil svært bra. Hvert eneste kapittel avsluttes med et lite smell og en ”cliffhanger-effekt”. Og det er ganske godt gjort i en bok med 60 kapitler. Mot slutten øker intensiteten ytterligere, og det føles naturlig når forfatteren de siste 10 sidene går over fra å skrive i fortid til presens/nåtid.
I forbindelse med hvorvidt krim er i ferd med å bli dominert av chik-lit, vil jeg si at denne bærer et svært maskulint preg. Den er bra på det som er viktig for menn, og kanskje ikke like sterk på det vi ikke er like nøye på.
Sist sett
