Dette er en grundig og veldokumentert bok som på en god måte oppsummerer det moderne og nyanserte synet på norsk krigs- og okkupasjonshistorie. Den kom først ut i 2010, men kan ikke ha skapt mye leven: Tross at jeg er mer enn normalt interessert i krigslitteratur, ble jeg først kjent med den da jeg helt tilfeldig kom over årets pocketutgave.
Boken har et omfattende noteapparat og oppgir et stort antall kilder og mye annen krigslitteratur. Derfor er det underlig å se at boken den minner aller mest om glimrer med sitt fravær. Jeg tenker da på "Krigshistorien(tm) - Toralv Fanebust og sannheten" av Frode Fanebust. Det er en bok som gjorde stort inntrykk på meg - faktisk ga den meg en helt ny forståelse av Norge under andre verdenskrig. Den kom året før "Hitlers norske hjelpere" og skapte en god del furore.
Det kan altså ikke denne boken ha gjort. På en måte er det urettferdig. Om den ikke er på langt nær like velskrevet som "Krigshistorien(tm)" (og ikke har en sidehistorie som kaster skygger like inn i rettsaken mot Anders Behring Breivik), går den like fullt utenpå det meste av norsk krigslitteratur. Nina Drolsum Kroglund skriver bedre enn historikere flest. Hun byr ikke på noen utpreget leseglede, men formidler stoffet pedagogisk og grundig uten å bli pedantisk og snirklete. En del gjentakelser kan man bære over med.
Det kan tenkes en annen grunn til at det ikke har blitt bråk rundt denne boken, nemlig at innholdet nå er så akseptert at man ikke lenger hisser på seg forsvarerne av den "rette lære". Altså at man nå fritt kan si at krigen i Norge sannsynligvis var over i og med kapitulasjonen den 10. juni 1940, at gjenværende politikere og byråkrater gikk altfor langt i sin forhandlingsiver med nazistene, at verken Høyesterett eller kirken holdt sin sti ren, at det var mange årsaker til at nordmenn meldte seg inn i NS eller til tjeneste som frontkjempere, at landssvikoppgjøret var basert på lover som stred mot Grunnloven og endte langt mindre rettferdig enn man kunne ha håpet. Og så videre.
Dersom dette siste er tilfelle - og det tror jeg faktisk - er det kanskje trist for forfatteren, som kom litt sent til ballet og fikk liten oppmerksomhet, men flott for både historiefaget og norsk selvforståelse.
Hvis man vil ha en medrivende og velskrevet fortelling som gir et sterkt nyansert syn på Norge i krig og okkupasjon, anbefaler jeg "Krigshistorien(tm)". Men hvis man vil ha en historikers gjennomgang av det samme synet, servert med det hun selv treffende kaller "sympatiserende distanse", anbefales "Hitlers norske hjelpere". Med sin strukturerte oppdeling og detaljerte innholdsliste fungerer den også utmerket som oppslagsbok, blant annet over de statsrådene som gjorde tjeneste i Quislings "regjering".
Jeg sier altså ja takk, begge deler!
Sist sett
