En historie om savn og sorg og det usagte, om hvor skjør balansen mellom menneskene kan være - og hvor store konsekvensene kan bli når en endring inntreffer.
Myklebust er god til å skildre menneskenes følelser og tanker på en måte som river i en, - for det meste dreier denne boka seg om det som foregår på innsiden, mens olivinverket, og til dels garden/sauefjøset til Margunn, får være ramme. For meg, som er oppvokst ved fjorden der historien foregår, blir landskapet, språkføringen, mentaliteten, veldig nært og berørende.
Det er langt mellom "glad-meldingene" i denne boka, og styrken i språket (det merkes at forfatteren er lyriker) gjør at jeg må legge boka bort av og til, for å orke å fortsette. Dette er ikke romanen for dagene hvor man for øvrig føler seg litt nede og melankolsk, altså. Men, godt skrevet er den, og den blir sittende i meg lenge, kjenner jeg.
Sist sett
