Bokelskere.no

Selv er jeg oppkalt etter boka til Sigrid Undset. Foreldrene mine så tv-serien Jenny mens de ventet på meg, og mamma leste boka samtidig. De ville gi meg et navn som fungerte bra både på norsk og i internasjonal sammenheng (jeg er halvt finsk, og tror det er deler av grunnen). Jenny synes de var veldig fint. Da jeg ble født var ikke det et veldig vanlig navn heller i Norge, dvs. var vel et navn som da var litt gammeldags, og jeg følte meg veldig alene med navnet og skulle ønske jeg het noe vanligere, som Kristine, Katrine eller Linn (svært vanlige navn i min oppvekst). Men idag har jeg møtt flere småjenter som heter Jenny, og jeg synes ikke lenger det er så rart. Men en periode tvang jeg vennene mine til å kalle meg for My, fordi jeg var så fan av lille My. :)

Av litterære navn jeg synes er vakre, kommer særlig navnene fra Ringenes Herre høyt: Eowyn (en av mine store litterære heltinner), Glorfindel, Boromir, Faramir og Peregrin spesielt. Men jeg ville aldri funnet å kalle mine egne barn det om jeg fikk noen, ettersom det ikke er ordentlige navn. Navnene fra de bøkene er uansett for tunge og høytidelige for barn, synes jeg.

Av navn som derimot står høyt på navnelista mi, om jeg noensinne skulle fått en datter, er Ellen - rett og slett fordi jeg er kjempefan av Wuthering Heights, og jeg synes så godt om det navnet på husholdersken Ellen "Nelly" Dean.

Jeg har også alltid hatt sansen for navnet Katitzi, fra Katitzi-bøkene. Bøkene er en slags selvbiografi av Katarina Taikon. Visstnok ville foreldrene at hun skulle hete Katitzi, men svenske myndigheter tillot ikke "sigøynernavn". Så de døpte henne det lignende, men mer svenske Katarina, og kalte henne Katitzi likevel.

Fant denne: Aftenposten Jeg trodde Jenny var et oldemorsnavn. Her sier navneforskeren at dere kom med Amerika-brevene:)

Hehe, ja... det er jo forsovet et oldemorsnavn for vår generasjon (jeg ser du bare er noen få år eldre enn meg), og det passer jo godt med at det var populært tidlig på 1900-tallet. Men jeg har også hatt en teori om at det var noe som kom fra Amerika sånn omtrentlig på den tida, så vi har vel begge rett. En kusine av meg kalte sin lille datter for Alma, jeg har også en oldemor som het det. Så jeg tror folk har lett for å se etter navn fra to eller tre generasjoner tilbake. Et av de få navnene som jeg tror aldri går av moten er Jan, som må være det vanligste mannsnavnet i Norge noensinne. Mens jeg opplever at folk fra min fars generasjon i større grad bare heter Jan til fornavn, har min generasjon det ofte i sammenheng med et annet (Jan Kristian, Jan Petter etc).

Min oldemor het Jenny:) Et skikkelig "trippel-tipp-oldemorsnavn" i fra litteraturens verden må forresten være Dorothe Engelbretsdatter. Omtalt som Norges første kjente kvinnelige forfatter. 1634-1716 levde hun i følge Wikipedia.