Bokelskere.no

Det kunne blitt en nydelig novelle, men ble en langtrukken bok.

Forfatterens talent er utvilsomt og prisbelønnet. Hvert ord er nøye veiet, hvert lille stemningsskifte kalkulert. Jeg får inntrykk av en forfatter med stor selvbeherskelse og sjelden kontroll over teksten.

Så langt er alt vel. Men så skal det brukes til noe. I en scene i boken pyntes det til fest - en fest det ikke blir noe av. Slik er denne boken for meg. Duken er nydelig, de elfenbenhvite tallerknene satt frem, det beste sølvtøyet lagt på plass. Og så skjer det ingen ting.

Eller. Noe skjer jo. Men det er så lite, og det skjer så sakte, at min fascinasjon over det gode håndverket forsvinner, og frustrasjonen setter inn i stedet. Jeg kjeder meg, rett og slett. Det hjelper ikke at det som sannsynligvis er ment å være overraskelsesmomentet lenge ligger i kortene. I den grad det ligger et mysterium her, har jeg avslørt det førti sider før forfatteren gjør det. Og hvis det ikke var ment å være et mysterium, var det i stedet en forspilt sjanse til å gi historien en vending den behøver.

Jeg klager ikke over at boken er lavmælt. Forfatteren må gjerne hviske. Men hvis hun skal hviske langsomt over mer enn to hundre sider, må hun ha en virkelig sterk historie å hviske om. For meg bærer ikke denne helt frem.

Boken har fått nordisk råds litteraturpris, og mange finner den helt fantastisk. Det har jeg overhodet ingen problemer med; det finnes ingen objektiv standard for kunst. Men siden jeg ikke har lest Lindstrøms tidligere bøker, tenker jeg at det kan ha skjedd noe liknende her som med Per Petterson. Han skrev en helt usedvanlig vellykket roman (Ut og stjæle hester), og ble i stedet hedret for en passe god roman med en fantastisk tittel (Jeg forbanner tidens elv).

Holocaust, demens, rasisme, problematisk foreldre-barn-forhold, en ukjent grav, en sønn gitt bort ved fødselen, mye snakk om en kirke som pusses opp, rom som er tomme og ting som ikke blir sagt - og jeg har sikkert glemt noe. Nesten parodisk mye tungsinn på 215 sider, i en helt uengasjerende tekst.

Jo da. Men tungsinnet kan jeg takle. Noen av mine yndlingsforfattere kan skrive depresjoner på sine lesere, muligens i forsøk på selv å komme ut av dem. Det jeg ikke tåler på langt nær like godt, er tekster som er direkte kjedelige. Som denne.

Tunge temaer har jeg ingen problemer med. Problemet i denne er, som du skriver, at den er så kjedelig.

Jeg ga opp ganske raskt. Dette er en bok av en type en må være in the mood for å lese. Og der var ikke jeg. I tillegg hadde biblioteket satt 14 dagers lånetid på boken. Det visste jeg ikke da jeg satte meg opp på lån. Sikkert en grei nok bok. Når en er i stemning til det...og har god tid.