Bokelskere.no

En meget interessant bok, dette! Godt dokumentert og velskrevet, om enn noe vaklende i valget mellom en akademisk eller litterær fremstilling. Den er et godt eksempel på viljen som nå har vokst frem til å se den norske krigshistorien i et nytt lys, hvor sterke svarte og hvite kontraster tones ned og gråtonene kommer frem. Eller brunfargen, om du vil.

Pent er det ikke, bildet som trer frem av Stavangers (og i utvidet perspektiv: Norges) behandling av jødene som bodde der i okkupasjonstiden. Alle som én ble de ofre for pliktoppfyllende politimenn som tilsynelatende uten større ettertanke effektuerte de arrestordrene på menn, kvinner og barn som de hadde fått. Og dette var ikke det nazifiserte statspolitiet. Det var det alminnelige norske politi, hvor tre av fire ikke hadde tilhørighet til Nasjonal Samling. Likevel: Ikke én jøde ble advart og gitt anledning til å flykte. Etterpå var politiets forsvar at de ikke forsto at de dermed ble delaktige i folkemordet, samtidig som de hevdet at også de norske jødene burde ha forstått hva som ventet dem, og derfor kunne ha flyktet. Men i stedet gikk jødene stille sin skjebne i møte, som lam til offerstedet.

Historikeren Kjersti Dybvik knuser dette bildet. Avisene hadde i årevis skrevet om hvordan Europas jøder ble forfulgt og trakassert, myrdet eller satt i konsentrasjonsleire. Norske jøder som hadde mulighet til det forsøkte å flykte, men få hadde noe sted å flykte til. De som ble igjen godtok ikke sin skjebne, men tok til motmæle, enten det var i form av avisinnlegg eller skrik da politiet sto på døren og skulle arrestere.

Byens borgere visste hva som skjedde, men de fleste var mest opptatt av å bli kvitt jøderasket så snart det lot seg gjøre. Naboene hørte skrikene. Så gikk de på auksjon og sikret seg sølvtøy og møbler, undertøy og smykker. Noe av pengene ble sendt til den tyske okkupanten, mye gikk til kemneren og bykassen.

Etter krigens slutt spurte ikke stavangerfolk etter jødene som var blitt deportert. De ble slettet fra historien, og kom ikke i avisens oversikt over dem som hadde falt. Først i 2010 fikk de et beskjedent minnesmerke.

Det er ingen behagelig fortelling. Derimot dokumenterer Dybvik at den er sann. Boken anbefales alle som har interesse for norsk krigs- og okkupasjonshistorie, også alle dem som (i likhet med meg) ikke har noen tilknytning til Stavanger.

Du har ikke satt noe terningkast på boka. Det har forsåvidt ingenting å si. Denne boken må jeg bare lese. Tror dette gjelder hele landet. Godt at historiene kommer frem. "Selv om vi ikke liker å ha noe slikt i vårt bakgård." Vi liker bedre å se i andres bakgård.

Jeg satte en firer. Det er i underkant, men skyldes at Dybvik noen steder skriver meget godt, for så å bli ganske akademisk andre steder. Jeg leste et sted at boken er basert på hennes masteroppgave i historie. Det kan forklare saken, men da kunne teksten vært litt mer omarbeidet.

Ingen bør uansett la seg skremme: Det er en lettlest bok på knappe 150 sider, dramatisk så det holder - dessverre. Like viktig uansett hvor i landet man befinner seg; ikke noe tyder på at forholdene i min hjemby var særlig annerledes enn i Stavanger.

Dessverre. Det må aldri skje igjen. Selv om autoriteten setter malen, "normal" i unormal forstand. Hvis du skjønner!