Begynner bra, men roter seg bort i tåkeprat etter hvert. Etter å ha lest den satt jeg igjen med en stor floke løse tråder som aldri ble samlet, og ikke stort annet. I tillegg gir den seg ut for å være langt mer kontroversiell enn den faktisk er. Resultatet er ca 50% spennende filosofisk thriller, og 50% tannløst vås.
Viser 4 svar.
Hadde helst likt at han klarte å holde de to pennene sine mer adskilt. Dette var også min favoritt fram til rundt midten av boken.
Alle romanene jeg har lest til nå av mannen inneholder ganske mye løst og mindre løst tåkeprat. Hovedproblemet mitt med denne kom først etter han hadde begynt å spe på med alle thriller-virkemidlene og spesielt etter "tilbakekomsten" av prostens kjære. Hadde trykket boken langt mer til brystet om han hadde klart å involvere seg mer i elementene han starter med å presentere i første del, enn alle disse trådene - som strengt tatt han forsøker å samle men som ender opp som et vasete nøste.
Når det er sagt tror jeg folk som elsker de andre store prosjektene til Nygårdshaug vil falle pladask for denne. Personlig hadde jeg håpet på enda en nivåhøyning i forfatterskapet.
Sist sett
