Bokelskere.no

Fyfaensåjævlaekkeltbra! Dette er definitivt ikke koselektyre. Det er snarere en ond bok. Deilig ond!

Koch virker å ha ekstremt god psykologisk innsikt, paret med et språk så rikt og nyansert at han kan formidle den i hint og handling, i stedet for å gå den tradisjonelle veien ved å forklare og beskrive. På den måten skaper han en krypende uhygge som får utvikle seg fra blekrosa apertif til dødsbitter dessert. Vi får bli med på to voksne, suksessrike pars kulinariske reise fra herlighet til helvete. I hvert fall tilsynelatende, for kan vi egentlig være sikre på hvem som er hvem og hva som er hva?

Det er ikke sant, som filosofen sa, at allting flyter. Men alt kan rakne og falle sammen, og det i løpet av en kveld på byens beste restaurant.

Nyt måltidet!

Dette later til å være en bok som ikke er umiddelbart lett å plassere. En ting er sjangermessig. En annen ting er kvalitetsmessig – den her usedvanlig mange rosende omtaler av aktive bokelskere, og det er til dels derfor jeg selv har valgt å lese den. Men den har på den annen side ikke noe spesielt høy snittbedømmelse.

De første hundre sidene i boka blir jeg mer og mer i tvil. Disse sidene bærer primært preg av en usedvanlig utilpass restaurantgjest, som man får lite medfølelse med. Han har selv skylda for at han er der han er.

Etter dette inntreffer imidlertid alvoret. Vi får et innblikk i et svært alvorlig bakteppe. Og med ett framstår handlingene i et helt annet lys, og boka selv får en annen tyngde.

Og dette er en bok man ikke bør gjøre seg opp en mening om før man har lest den ferdig. Jeg skiftet mening flere ganger underveis. Selv nå etterpå er jeg ambivalent. Jeg sliter generelt med å like bøker der hovedpersonene/jeg-personen er usympatisk, slik tilfellet er her. På den annen side er det antakelig nettopp det som gir boka sitt særpreg.

Tja..

Smak og behag, ja! Jeg har stor sans for gode, overraskende vendinger i bøker - altså slike som krimforfattere alltid forsøker seg på, men bare sjelden får til. I denne boken synes jeg den sitter.

I tillegg liker jeg fortellinger som ligner livet i det at de onde ofte vinner, protagonisten er usympatisk og ingenting går bra til slutt. Uten at jeg nå har avslørt at dette er en slik bok, for så enkelt er det ikke. Derimot kan man knapt unngå å gruble på hva man selv ville gjort dersom man havnet i et tilsvarende dilemma som middagsgjesten her. Ville man valgt det rette? Ville man overhodet visst hva det moralsk riktige valget var?

Det blir ikke koselektyre av den slags problemstillinger. Men det kan bli veldig god litteratur. Som her, synes jeg.

Som antydet i forrige innlegg, har jeg også tidligere erfart at jeg har vondt for å like bøker - som generelt er anerkjent som gode - hvis jeg ikke har forståelse eller sympati for jeg-personen. Mordets praksis av Kerstin Ekman er et slikt eksempel. Hvis Middagen hadde vært fortalt med en nøytral fortellerstemme, tror jeg at jeg ville hatt større sans for boka.