Dikt til en mann med et portugisisk navn som skal bety 'stille lys.' Jeg skjønner at forholdet mellom jeg-et og Quiet Light liksom skal ha vært veldig intenst, og at diktene prøver å være det, men så er de ikke det likevel. Jeg-et er så fattet, voksen, moden. Jeg vil ha litt mer desperasjon. Jeg vil ha devastating kjærlighetssorg.
På en annen side så ville kanskje mer desperasjon virket patetisk og barnslig på et jeg som ikke bare skriver om en mann hun har et vilt forhold til, men som også skriver om sine to barn? Kanskje er jeg-et for gammel til å være mer despo, hun kan ikke slippe seg løs, for sånn er det ikke lenger, hun har hensyn å ta (barna). Uansett så blir jeg ikke helt begeistret for disse diktene, det er altfor langt mellom linjene jeg tenker at jeg liker godt til de neste jeg tenker jeg liker godt (og legg merke til at jeg her bruker ordet 'godt' uten å kombinere det med 'veldig'').
Sist sett
