Bokelskere.no

Enig med deg i at det er ei veldig god bok. Her er noen tanker jeg gjorde meg etter å ha lest den ferdig:

Vi følger Tom Joads familie som er forpaktere på en gård i Oklahoma; en gård de selv eide inntil banken overtok. Handlingen er fra depresjonstida i 30-åra. De blir drevet fra gården og drar mot vest til California hvor de er lokket med at det er arbeid å få med frukt- og bomullsplukking. Men det er så altfor mange som er i samme situasjon. For de som trenger arbeidskraft er det svært gunstig at det er mange som etterspør arbeid, og de arbeidsløse underbyr hverandre i sin nød. Steinbeck skildrer disse menneskenes elendighet og fortvilelse med stor medfølelse, men uten sentimentalitet. Han har også stor forståelse for dem som forsøker å flykte inn i rusen for å glemme:
Og en mann kunde bestandig bli full hvis han hadde litt penger, bestandig. De harde kantene blev borte, og han hadde varmen i stedet. Ensomheten var forduftet. For en mann kunde få hjernen sin befolket med venner, og han kunde spore opp fiender og ødelegge dem. Når han satt i grøften blev jorden en sofa under ham. Mistak blev gjerne glemt og fremtiden var ikke en trusel. Og hungeren kikket ikke rundt hjørnene, men verden var en myk og behagelig verden, og målet som en mann hadde lagt ut mot var lett å nå. Stjernene kom vidunderlig nær og himmelen var fløiel. Døden var en venn og søvnen var dødens bror. (s. 228)

Kollektivtankegangen holdes opp som en alternativ organisering, og vi møter underveis et miljø hvor dette fungerer godt.

Jeg skal ikke røpe mer av handlingen, men den siste delen av boka var så spennende at den var vanskelig å legge fra seg før den var lest ut. Hvis jeg skal nevne noe negativt, er det at i bokas midtparti synes jeg det noen ganger ble litt mye gjentagelser og overtydelig budskap.

Etter å ha lest ”Dagdrivergjengen” og ”Alle tiders torsdag” som har en lett tone med mye humor, men også mye underliggende alvor, trodde jeg at denne boka også hadde samme skrivestilen. Men i ”Vredens druer” veksler fortelleren mellom i annethvert kapittel å beskrive historien til Tom Joad og hans familie og til nærmest i essaystil å gi et generelt bilde av samfunnsforholdene og en analyse av årsaker og virkninger. Begge deler gjør han meget godt! Allerede i kap. V skriver han om forpakternes stilling overfor bankene:
Vi kan ikke stole på det. Banken – uhyret må ha renter hele tiden. Det kan ikke vente. Da vilde det dø. Nei, avgiftene fortsetter. Når uhyret stopper å vokse, dør det. Det kan ikke slutte å vokse. (s. 26)
<<Vi er leie for det, det er ikke oss. Det er uhyret. Banken er ikke som en mann.
- Ja, men banken er gjort av bare mennesker.
- Nei, der tar dere feil – aldeles feil der. Banken er noe annet enn mennesker. Det hender at alle sammen i banken hater det som banken gjør, og allikevel gjør banken det. Banken er noe mer enn mennesker, skal jeg si dere, den er et uhyre. Mennesker skapte det, men de kan ikke styre det.>> (s. 27)
Det får meg til å tenke på Mackie Knivens utsagn i Tolvskillingsoperaen: Hva er et innbrudd i en bank, mot det å grunnlegge en bank? Men der Brecht bruker satiren, bruker Steinbeck sin fantastiske fortellerevne kombinert med at det mange steder er så poetiske formuleringer at jeg må stoppe opp og lese det flere ganger.

Mens jeg holdt på å lese boka, kom jeg over disse bildene av fotografen Dorothea Lange. De er av den 32-årige Florence Owens, kjent under tittelen ”Migrant Mother”. De er tatt i 1936, og har blitt stående som et billedsymbol på depresjonstida på samme måte som ”Vredens druer” har blitt et boklig symbol på den. I følge teksten har Florence nettopp solgt dekkene på bilen sin for å få penger til mat til sine barn. Jeg så for meg disse bildene da jeg leste slutten av boka og samtidig hørte på Bruce Springsteens album ”The ghost of Tom Joad” – et album inspirert av ”Vredens druer”.

Boka er en av de hundre bøkene i Århundrets bibliotek, og jeg synes absolutt den fortjener en plass der! Den var nok også sterkt medvirkende til at Steinbeck i 1962 fikk Nobelprisen i litteratur med begrunnelsen: For hans realistiske og fantasifulle fortellerkunst, utmerket med medfølende humor og sosialt skarpsyn.

Et av mange eksempler på at historien gjentar seg, dessverre.

Bra kobling Bjørg! Min erfaring - med ca hundre trailerlass fra Italia med frukt og grønt i bagasjen, er at dette ikke bare gjelder tomatplukkerne rundt Foggia, men drueplukkere mellom Bari og Taranto, fersken og nektarinplukkerne i Modenadistriket, pluss, pluss, pluss. Alle veit, men ingen vil vite.
Markedet rår - på samme vis som banken, slik Steinbeck beskriver den i Vredens Druer.

Og så fant jeg teksten til Bruce Springsteens The Ghost Of Tom Joad

Men walkin' 'long the railroad tracks
Goin' someplace there's no goin' back
Highway patrol choppers comin' up over the ridge
Hot soup on a campfire under the bridge
Shelter line stretchin' round the corner
Welcome the new world order
Families sleepin' in their cars in the southwest
No home no job no peace no rest

The highway is alive tonight
But nobody's kiddin' nobody about where it goes
I'm sittin' down here in the campfire light
Searchin' for the ghost of Tom Joad

He pulls prayer book out of his sleeping bag
Preacher lights up a butt and takes a drag
Waitin' for when the last shall be the first and the first
shall be the last
In a cardboard box 'neath the underpass
Got a one-way ticket to the promised land
You got a hole in your belly and gun in your hand
Sleeping on a pillow of solid rock
Bathin' in the city aqueduct

The highway is alive tonight
But where it's headed everybody knows
I'm sittin' down here in the campfire light
Waitin' on the ghost of Tom Joad

Now Tom said "Mom, wherever there's a cop beatin' a guy
Wherever a hungry newborn baby cries
Where there's a fight 'gainst the blood and hatred in the air
Look for me Mom I'll be there
Wherever there's somebody fightin' for a place to stand
Or decent job or a helpin' hand
Wherever somebody's strugglin' to be free
Look in their eyes Mom you'll see me."

The highway is alive tonight
But nobody's kiddin' nobody about where it goes
I'm sittin' down here in the campfire light
Whith the ghost of Tom Joad

Takk for at du tok med den flotte teksten. Sangen er nydelig og finnes også i en mer rocka versjon gjort av Rage Against the Machines, noe som etter min mening kler teksten godt.

Herlig! Men jeg må referere min yngste sønns kommentar da jeg lette fram denne på Spotify: Truidd de' her villa værra litt ferr hevvy ferr dæ, mamma?
Forøvrig en ganske passende sang på 1. mai...

fantastisk:)

Og 1 mai kommentaren har du helt rett i. Boken ble jo i sin tid beskyldt for å være kommunistpropaganda, og slikt gikk ikke upåaktet hen i USA på den tiden. Heldigvis fikk han oppreisning gjennom nobelprisen. Det skremmende er kanskje at temaet fortsatt er aktuell mtp vilkårene for immigrantene i California.

Nå må jeg inn på Youtube kjenner jeg. Gammel Ragefan som jeg er :-)

Utmerket skrevet Bjørg, og jeg skjønner godt at den ble tatt ut til å bli en av bøkene i "Århundrets bibliotek".
Han har mange gode bøker, du har nevnt noen, og jeg vil j legge til "Øst for eden", "Perlen" og "Vår misnøyes vinter". Kvalitetsbøker, uten tvil.

Øst for eden er på "skal-lese-lista" mi :-)