Purriot og den usynlige mannen er Bjørn F. Rørviks første bok i en ny krimserie som gis ut av Cappelen Damm, serien er myntet på barn i aldergruppen ca.6-9 år. Med på laget har Rørvik med seg illustratør Ragnar Aalbu, de flotte illustrasjonene med morsomme detaljer løfter hele historien et hakk opp. Syntes du forresten navnet til Rørviks mesterdetektiv lyder kjent? Ja, du helt rett, dette er selvsagt en slags barnevennlig utgave av Agatha Christies detektiv Hercule Poirot.
Purriot og hans kone Paprika sitter hjemme ved kjøkkenbordet en grå og kjedelig dag. Mobilen til Purriot ringer; et mysterium i Hurlumheia, to personer slått ned av en ukjent gjerningsmann.
Purriot tar saken og de små grå får en virkelig utfordring. Politiet i Hurlumheia er også på saken, men inspektør Gurk er ikke den smarteste politimannen i verden, ei heller den mest sammarbeidsvillige...
Lest i forbindelse med Cappelen Damms bokbloggturné.
Mine tanker om boken: Da boken om Purriot dumpet ned i postkassen måtte vi nesten ta fatt på den umiddelbart. Eldstemann på 6,5 var fryktelig nysgjerrig på hva denne boken kunne handle om. Dessverre må jeg si at mesterdetektiven feilet i å fange interessen hans, vi leste i boken to kvelder på rad men etter dette ville han heller lese Donald.
Jeg må si at jeg tror boken rett og slett ble litt for kjedelig for eldstemann, men vi skal forsøke oss igjen ved en senere anledning. Om det er smaken eller alderen som gjør det vet jeg ikke, men sjangeren tror jeg fenger for vi har lest andre mysterier som Jo Nesbøs Doktor Proktor og Harry og Ivars detektivbyrå av Lars Mæhle for å nevne noen. Det har vært stor suksess.
For min del var det mye morsomt med historien, det er kanskje der en del av problemet ligger? En del av skildringene føltes mer som om de var myntet på voksne enn på barn, spesielt i begynnelsen da herr og fru Purriot sitter ved kjøkkenbordet og kjeder seg. Begynnelsen er så viktig for å fange en lesers interesse, det gjelder jo alle aldersgrupper men spesielt for barn vil jeg mene.
Nesten alle av historiens figurer er personifisert frukt og grønt(usikker på om dette vil få store konsekvenser for barns inntak av frukt og grønt ;)), med unntak av et par dyr. Da virker kanskje ikke kriminelle handlinger like skumle? Handlingen er oppbygd akkurat som Christies klassiske mysterier. En ugjerning har skjedd, vår mesterdetektiv drar ut til det lille stedet hvor handlingen skjedde, han intervjuer de fornærmede, foretar en åstedsgranskning og sjekker ut om de mistenkte i saken har alibi og tilslutt samler han alle de berørte i et rom for å avsløre hvem synderen var. Forfatteren bruker noe humor i boken og en annen ting som er artig er ordspillene(pudler som spiller puddelrock, Purriot - er en purre, Bestemor Blom - en blomkål og Per Sille - en persillekvast).
Ragnar Aalbus utrolige flotte, noe mørke illustrasjoner fortjener et avsnitt for seg selv. Der gjemmer det seg en god del detaljer som voksne vil fryde seg over. Jeg bet meg forøvrig merke i at Aalbu virker som om han er veldig glad i geometriske figurer.
Jeg må nok si at vi kommer til å holde oss til Rørviks bøker om Reven og grisungen, de er nemlig høyt elsket her i huset av både store og små.
Oppsummering:
Fin bok for de små leserne som ikke tidligere har lest om detektiver.
Sist sett
