Bokelskere.no

For meg ble dette en historie om mye redsel og mye avmakt, men også om samhold, styrke og kjærlighet. Søstrene Camilla og Helene klarer å sette ord på hvordan Idas selvskading påvirker livet og hverdagen til alle rundt henne. De formidler hvor glade de er i henne, men også hvor slitne de blir av hele tiden å være i mental beredskap, og hvordan det påvirker det sosiale livet ellers. Vi får også et lite innblikk i smerten og fortvilelsen til Ida, og hvor hjelpesløs hun blir når sykdom og medisinering overtar livet hennes.

Boken inneholder også flere groteske eksempler fra helsevesenet, for eksempel på side 73 der Ida, etter å ha fjernet 60 til 70 sting, med paracet som eneste smertestillende, føler uro og ber om noen å snakke med. Sykepleieren sier hun tror det er viktig å ta henne ”ut av situasjonen”, og ber henne bli med i stua for å se på Hotel Cæsar. Ida tror ikke hun klarer å være sammen med flere akkurat da, men får beskjed om å bli med likevel, for sykepleieren følger nemlig også med på serien. Så går hun fra Ida.

Det beskrives også episoder hvor Ida sendes hjem. En gang, etter å ha skadet seg på natten, måtte familien hente henne hjem neste dag, med begrunnelsen at de ikke kunne hjelpe henne mer (s. 69). På spørsmål om sykehuset ikke var til for å hjelpe mennesker, fikk de til svar at Ida ”i hvert fall ikke skulle være hos dem. ”

Etter 4 år, der Ida stadig blir verre, ønsker søstrene å finne andre behandlingstilbud til henne. Etter å ha blitt anbefalt en avdeling på Ullevål sykehus med spesialister på selvskading og selvmordsforebyggende arbeid, ønsker de at Ida søkes dit, men DPS motsetter seg det, fordi ”dette var noe de skulle klare å behandle selv”. De vil heller gi henne et dagtilbud som krever at Ida reiser med buss to timer hver dag. Og sier at ”Ida må bruke de tilbudene hun får. At hun må klare å ta imot et tilbud som dette, selv om hun kanskje ikke har så lyst. Det er tross alt viktig at hun ikke får viljen sin hele tiden” (s. 139-141).

Det positive er møtet og kontakten med mennesker som Finn Skårderud, Svein Øverland og Lise Studsgård. Mennesker som har kunnskaper, som har en tydelig empati og forståelse for pasientene. Som ikke ser på pasienten som manipulerende og oppmerksomhetssyke, men som fortvilte mennesker som sliter med skam og skyldfølelse og dårlig selvbilde. På s.163 skriver Lise Studsgård om sine egen tanker etter å ha mottatt og besvart sms-er fra familien til Ida sent en kveld: ”I mitt indre svarer jeg: nei, jeg er hverken uprofesjonell eller overengasjert, jeg bare bryr meg om mennesker.”

Boken avsluttes med at Ida reiser for å få behandling ved Sykehuset i Telemark.

Denne boken passer kanskje ikke for alle. Slik er det med alle bøker. Men for de som berøres av den, tror jeg den har mye å fortelle. Helene sier på side 80: ”Ingen mennesker kan vite nøyaktig hvordan et annet menneske har det. Vi kan fortelle og forklare. Tegne og skrive. Men ingen vil noensinne forstå fullt og helt hva som foregår inni deg” .

Jeg vil anbefaler den både til helsepersonell som arbeider med denne pasientgruppen og til pårørende til mennesker som sliter med dette.

For meg ble dette en sterk leseopplevelse. Men jeg sitter igjen med spørsmålene: Hvordan gikk det etterpå? Hvordan gikk det med Ida?

Denne boka leste jeg i vinter, og den gjorde et sterkt inntrykk. Enig i alt du skriver. Godt at det finnes mennesker som Finn Skårderud, Svein Øverland og Lise Studsgård !