Bokelskere.no

Når du blir såret av en uforskammethet, skal du spørre deg selv: «Er det tenkelig at verden kunne være uten uforskammede mennesker?» Det er ikke mulig. Da må du ikke ønske deg det umulige. For den mannen som sårer deg, er en av de uforskammede som nødvendigvis må finnes i denne verden.

Marcus Aurelius Antoninus, (Philosophus) født 121 e. Kr, død 17. mars 180, het egentlig Annius Verus, men han endret navn da han ble adoptert av den romerske keiseren Antoninus Pius. Gutten fikk en god oppdragelse og ble utdannet i retorikk og filosofi. Senere giftet han seg også med keiserens datter. Mye av hans energi gikk med til å sikre riket mot partherne i øst og da troppene kom hjem derfra i 166 brakte de med seg en pest som riket kanskje aldri kom helt over.

Han regjerte sammen med adoptivbroren og svigerfaren som var en svært mild og from keiser, derav tilnavnet Pius, som betyr den fromme. Selv gikk han for å være edeltenkende og redelig, men ble også regnet for å være upraktisk. Sitt tilnavn “filosofen” fikk han fordi han ivrig dyrket den stoiske filosofi. Derav stammer uttrykket «å ta noe med stoisk ro.» Kort sagt selvbeherskelse på alle plan.

Det var vanlig blant romerske keisere å adoptere passende etterfølgere i stedet for å la sin eventuelle eldste sønn overta tronen. Marcus Aurel valgte sin sønn, Commodus og har fått tåle kritikk for det i ettertid. Det har vært hevdet at dette var begynnelsen på slutten for Romerriket. Sønnen var i krig med alt og alle, ødslet med statens penger, han konfiskerte rikfolks formuer, forlangte guddommelig dyrkelse og etter 12 år ved tronen ble han drept. Og etter Commodus fulgte mye av det samme.

Marcus Aurelius´ Selvbetraktninger i 12 bind er oversatt til norsk, og var ment å være en rettesnor for sønnen.

Kilder: Ord for Dagen, Sitater for alle årets dager ved Yngvar Holm, 1993.
Salmonsens Konversationsleksikon, København, 1915.
Store Norske Leksikon, 1982.

Godt sagt. Selv om uforskammede mennesker alltid vil bli sett med subjektive øyne. :)