Jeg har tidligere skrevet at alle romanene til Banana Yoshimoto (dette er den sjette jeg har lest) handler om mennesker som blir kjent med hverandre etter at noen dør, og det handler denne om også. Denne romanen handler om fire mennesker som forholder seg til hverandre etter en forfatters selvmord. N.P. handler om de tre barna hans (en av dem er en halvsøster av de to andre) og Kazami som tidligere var kjæresten av en oversetter av denne forfatterens bøker. De forholder seg til hverandre en sommer i Tokyo (det er viktig at det er sommer, for Kazami elsker sommeren). Som i Yoshimotos andre romaner, er rom også viktig i N.P. Bl.a. er det en beskrivelse av leiligheten til Sui, halvsøsteren, som knytter den til havet og til halvbroren hennes.
Når jeg leser det jeg har skrevet om Kjøkken, så tenker jeg at det er ikke så mye nytt å skrive om N.P., som om alt jeg har skrevet om Kjøkken passer til også N.P. Folk som dør, relasjoner, forflyttelser og om avslutninger, jeg finner ikke noe nytt om N.P., men likevel er den en bok for seg selv, likevel er alle bøkene til Yoshimoto bøker for seg selv, de glir ikke over i hverandre, jeg blir ikke lei fra den ene til den andre. Men så er det likevel noe å si, når jeg tenker meg om, for dette er den beste boka av Yoshimoto jeg har lest til nå. Stemingen her er bare enda mer ekstrem, det er noe med den stemningen, i samtalene, atmosfæren, så mye blir sagt uten å bli skrevet, det er så mye mellom linjene. Hvordan får hun det til, hvordan får hun det til. Jeg vil bare sluke meg i enda en ny bok av Yoshimoto, men nå vet jeg ikke om det finnes flere en gang, vel, da får jeg bare lese henne på nytt igjen, da.
Sist sett
