Jeg synes boka er like god som jeg husket denne. Men allikevel blir leseropplevelsen annerledes når man leser noe på nytt. Enkelte bøker burde man lese en gang. Nettopp for at de skal få fram den ”riktig” følelsen. Når jeg leste boka for første gang synest jeg Trond var en tosk. Han virket falsk, og jeg var så sint og skuffet på han. Når jeg leser boka for andre gang er jeg ikke rasende på han for man vet mer om hva skjer videre i serien.
Maren har vært naiv og godtroende i store deler av serien. Derfor har ho endt opp med en del som ikke har vært bra for henne. Det verste er nok dessverre ikke kommet. Da mener jeg ( det trolig) samlivet med Martin Sæle som er fra bok nr. 14 og utover. Men i denne boken synest jeg familien og andre (for eksempel Thorleif) er naiv og godtroende. Hvis man ser på hvordan Maren oppfører seg så skinner det godt igjennom at noe er i gjerdet. Jeg synest folk rundt Maren er litt dum som ikke har gjennomskuet henne. Men ho redder seg med fine ord og en påfallende troverdighet.
Noe har jeg glømt fra serien. Der i blant at Maren ikke hadde tenkt å gifte seg med Thorleif. Hennes mening var å slå opp med han når hun hadde født og gitt bort barnet sitt. Jeg synest det er et lurt triks for at leserene ikke skal gi håpet om Maren og Trond.
