"Hva er det, mamma?" Stemmen min blir helt tynn og rar, klumpen i halsen og tårer i øynene - for det er så forferdelig, forferdelig trist når kaninen til Pelle på Saltkråkan er død. Og det er så usigelig sørgelig når Lisabet fra Junibacken går alene og virrer i snøen midt inne i den mørke skogen. Jeg prøvde å lese fra boka "Sunnaneng", men da måtte jeg bare gi opp...
Viser 16 svar.
Jeg har problemer med Petra får en hund, jeg, fra Karsten & Petra-serien. Det er jo bare en kort liten billedbok, men jeg klarer ikke å lese slutten uten å grine...
Da Bassa blir påkjørt? Snufs.....
Nei, det er vel en annen (men like trist). Bassa er på sånn hundehjem og er så gammel at ingen vil ha henne, og så er det to store hunder som begynner å sloss og nesten tramper ned en liten hund, så Bassa legger seg over den lille hunden for å beskytte den, men blir selvsagt skadet selv, og da vil Petra ikke ha noen annen hund enn Bassa. Det er jo slett ikke trist, bare fryktelig rørende - men jeg har nesten alltid grått mer av sånne "glade" rørende ting enn av ordentlig triste ting, i hvert fall i bøker.
Jaaaa, den er det ja. Den er veldig fin :)
Jeg synes slutten på Draken med de røde øynene er fryktelig sørgelig. Også har vi jo Farvel Rune, som en av sønnene mine stadig insisterer på at vi skal lese. Den gjør meg helt ødelagt.
Nå vet jeg ikke hvor gammel sønnen din er, men er han liten, er det jo flott at han vil lese Farvel Rune. Boka bidrar jo til å gi små barn et mer "avslappet" forhold til døden. Og den er jo skikkelig flott og, selv om maleriene i boka alltid gjorde meg lettere depressiv i min barndom.
Kjenner godt til problemet, ja. For mitt vedkommende har første kapittel i "Brødrene Løvehjerte" bestandig vært veldig vanskelig å lese høyt fordi gråten ligger på lur.
Men jeg har også opplevd det motsatte "problemet". Enkelte barnebøker har en humor som barna ikke alltid får med seg (skyldes kanskje at de ikke er helt gamle nok til å forstå den siden av boka). Da har jeg opplevd at de ikke skjønner hvorfor jeg har vanskelig for å lese fordi jeg ler sånn ;-)
Husker da mamma leste Stompa for oss da jeg var liten - jeg lo så fælt at hun måtte ta pause i lesingen (og storesøster ble sur på meg)... Ler fortsatt av det :)
Og da jeg leste "Pannekakerøre" høyt for datteren min, en av Gubben og Katten-bøkene, holdt jeg på å le meg ihjel av oksen og gubben og Jussi Bjørling som med hakk i plata sang "Til sjøøøøss - til sjøøøøøss"....hahaha!
"Pannekakerøre" ja, den er en skatt - morsom og med tegninger med mange flotte detaljer! Den ble lest i filler hjemme hos oss :-)
Hahah... det å le høyt av bøker man leser kan være en plagsom affære. Min kjære leser mye Bill Bryson og ler masse. Og etterpå må jeg lese hele kapittelet, for kun en setning eller et avsnitt gir ofte ikke helt mening for å forklare hva som er morsomt.
Selv satt jeg og leste i Hobitten her om dagen, og fikk latterkrampe. Og min kjære skjønte ikke hvorfor. Men jeg kunne ikke forklare hvorfor det var morsomt uten å forklare hele kulturen og væremåten til hobitter først.
Bill Bryson er en bra mann! :) Også noe jeg ler av :)
Han er utrolig morsom. Notes from a Big Country er en av de artigste og finurligste bøkene jeg har vært borti.
Da overleverer du sansen for å se det ironiske/humor i boken. Barn skjønner ikke ironi før de er oppi tenårene tror jeg. Alt skal læres.
Sunnaneng fikk jeg som liten, men forsøkte aldri å lese den for mine enge barn. Jeg gråter fortsatt når jeg leser den boka...
Øvelse gjør mester! Etterhvert blir du så "avstumpet" at kan lese hva som helst for de små. Jeg kan sikkert høre med min far hva han gjorde for å unngå problemet ditt. Jeg lover, han leste mye fælt for oss.
Sist sett
