En som hele tiden, langt inn i evigheten, tror han finner lykken må vel være kong Sisyfos i det han når toppen av fjellet med sin stein. Som straff for sine tidligere handlinger ble Sisyfos dømt til å rulle en stein til toppen av et fjell, siden den samme steinen hver gang rullet tilbake så måtte han fortsette handlingen til evig tid. Det å nå toppen av fjellet med steinen må jo ha vært toppen av lykke, av håp, mens det å se steinen rulle tilbake etterhvet må ha skapt den dypeste fortvilelse. Eller?
Viser 2 svar.
Nydelig. Perfekt. Takk.
Bare litt nysgjerrig. Har du brukt noen av alle ideene du fikk i denne tråden? Nå har jeg ikke lest den siste boka di enda, kanskje jeg hadde fått svar der? Men siden den boka ikke ligger på leselisten min før nærmere jul så spør jeg deg i steden.
Sist sett
