Bokelskere.no

Her er en utfordring til dere alle: Finnes det mange "Store" skildringer av fødsler i skjønnlitteraturen? Jeg er tilbøyelig til å synes at det finnes alt for få. Vet ikke hvorfor. For få kvinnelige forfattere? For vanskelig å skildre med ord?

Her er en liste til å begynne med:

Tove Nilsens "Lystreise": Realistisk og ikke alt for dyster skildring, blant annet med ordene "Barnet skal ned og ut, men dette kjennes motsatt, som om noe alt for stort forsøker å trenge opp gjennom strupen; bevisstheten ligger som en prikk langt inne i den kjempende materien, kommer jeg til å miste meg selv?"

Sigrid Undsets skildringer av av og til ensomme, av og til folksomme fødsler.

Hemingways skildring av hun som dør i fødselen på slutten av... øh... hva var det nå den het den boka? Husker bare at skildringen var nøktern og veldig gripende. Barnefaren som står på gangen og kjæresten hans som hele tiden sier at dette skal nok gå så bra så, og så dør hun fra ham...

Har dere flere?

Skildringen av fødselen til Jean-Baptiste Grenouille i Parfymen (Patrick Süskind) er en jeg ikke glemmer så lett! Men den er vel ikke "stor", snarere ganske nøktern, selv om den luktmessig er ganske detaljert.

"Vinterbarn" er absolutt god, ellers har jo Knausgård i Min Kamp 2 skildret den beste fødsel noensinne ført i pennen av en mann.

Oh, dette gir meg en god grunn til å lese Knausgård (som jeg har gruet meg litt til må jeg innrømme). Er han bedre enn Hemingway på fødestua mon tro?

Syntes ofte fødsel beskrives best og oftest i gammel litteratur.

Dette er vel fordi en fødsel da ofte ble gjennomført hjemme. Man hadde ikke lege eller jordmor tilgjengelig og ofte gikk det galt med mor eller barn. Det var i det hele tatt mer dramatikk rundt fødsler.

Både folket på Innhaug av Anne Karin Elstad og Hellemyrsfolket av Amalie Skram beskriver fødsler.

I boka "Alene Sammen" av Abraham Verghese skildres minst to fødsler. Hele boka bygger på den ene fødselen, som resulterte i tvillinger. Handlingen foregår i hovedsak i Etiopia. Boka var bra, selv om jeg ville ha likt den mye bedre dersom forfatteren hadde stoppet historien tidligere.

Det er allikevel rart at de fleste fødsler som beskrives i litteraturen er dramatiske, ofte med tragisk utfall. De fleste virkelige fødsler er jo fine, arbeidsomme opplevelser med lykkelig utfall.

Jeg mener også å huske at Dea Trier Mørch sin bok "Vinterbarn" handler om fødsler og graviditet (veldig lenge siden jeg leste den.)

Dea Trier Mørchs "Vinterbarn" er godt og realistisk skrevet om svangerskap og fødsel.

God og god ... I "Vi, de druknede" av Carsten Jensen beskrives, for så vidt godt, en fødsel ombord på et skip under et forlis. Problemet er st det er en anatomisk umulighet, en fødsel vil alltid stanse opp dersom kvinnen utsettes for livsfare.

Jøss, er det tilfelle? Interessant i så fall.

Jeg tror ikke det stemmer at en fødsel ALLTID stopper opp under krise. Men det er i hvert fall normalt. Adrenalin bremser veene. Praktisk, hvis man blir angrepet av løver og trenger å løpe vekk. I våre dager: innmari upraktisk at man gjerne blir litt nervøs av sykehus og legefrakker og sånt...

I følge en liten gruppe jordmødre på Jensen-seminar er det visst alltid sånn ... Praktisk i forhold til løver, men upraktisk når noe går galt under fødselen. Har man skjønt at man kommer til å dø klarer man ikke presse ungen ut før det skjer, og da dør jo begge. Eller kanskje det er poenget? Da får man ikke videreført de dårlige føde-genene sine. Jeg er uansett glad for å ha lurt naturen med et keisersnitt og tror legefrakkene sånn i snitt er en god ting.

Jeg kommer på to smått alternative fødselsscener i farten, fra Sjóns "Dine øyne så meg" og Lagerlöfs store "Keiseren av Portugalia"; like rørende og originale begge to, som alle fødsler er

Herbjørg Wassmo skildrer fødsel i Dinas bok, rått som bare hun kan. Det samme gjelder den fryktelig vonde fødselen av et ufullbåret barn etter far-datter overgrep i "Huset med den blinde glassveranda".

Åh, Keiseren av Portugalia! Nydelig og rar bok. Lagerløf er fantastisk.

Enig! "Keiseren av Portugalia" er en fantastisk bok - og den første som slo meg når jeg tenkte på "fødsler i skjønnlitteraturen". Utrolig bra skildring av faren som står utenfor og ikke vil bli far - og blir bergtatt i møte med barnet...