Sår roman om å være ung og ha sitt første kjæresteforhold. Av og til da jeg leste boka tenkte jeg på det intense kjæresteparet i Geir Gulliksens Forenkling, når Amalie sier til Aksel at de burde treffe flere mennesker og han ikke forstår hvordan hun kan ønske det. Han vil jo bare dra til Seychellene og være de to, selvforsynte, hvorfor skal de trenge noen andre? Det var jo tilogmed hun som foreslo det først. Siste kapittel får meg til å tenke på en annen bok, Carl Frode Tillers Innsirkling (eller Innsirkling 2). Ikke forlat meg er vond å lese og jeg skifter hele tiden mellom å føle med Aksel og å tenke skjerp deg, ikke være så hjelpeløs. Eller det går over, du er ikke tenåring for alltid.
Sist sett
